Barneloven § 61 nr. 5 åpner for at retten kan oppnevne egen advokat eller representant for barnet i foreldretvister. Bestemmelsen er utformet som en «kan»-regel, noe som innebærer at barnet ikke har en automatisk rett til slik representasjon, men at retten kan beslutte det dersom omstendighetene tilsier det. Formålet er å sikre at barnets interesser blir reelt ivaretatt i prosesser som i hovedsak drives frem av foreldrene, men som i sin kjerne berører barnet selv.
Bakgrunnen for bestemmelsen er et behov for å gi domstolen et prosessuelt virkemiddel som styrker barnets stilling i saker som ofte preges av høyt konfliktnivå. Lovgiverne har ønsket å gi retten et fleksibelt instrument som kan brukes der saken tilsier det. Det kan være tilfeller der det foreligger mistanke om vold, psykisk press eller andre forhold som kan svekke barnets helse og utvikling. Retten skal foreta en konkret vurdering, der hensynet til barnets beste alltid står i sentrum.
Når retten først oppnevner en advokat for barnet, følger det med et klart mandat. Advokaten eller representanten får tilgang til saksdokumentene og har myndighet til å stille spørsmål til parter og vitner under rettsmøter. Han eller hun skal informere barnet om saken, gi nødvendig støtte og bistå barnet i å forstå prosessen. Advokaten kan også fremsette forslag til hvordan saken bør behandles, både skriftlig og muntlig. Retten avgjør hvorvidt advokaten skal være til stede under hele rettsforhandlingen, eller kun deler av den, avhengig av sakens karakter.
Ordningen er ikke ment å være en generell løsning i alle foreldretvister. Den skal brukes i særlige tilfeller, når barnets behov tilsier det. Forarbeidene til bestemmelsen understreker nettopp dette. Retten må vurdere om barnets interesser står i fare for å bli tilsidesatt dersom barnet ikke har en selvstendig representant. Det kan gjelde når barnets perspektiv risikerer å drukne i foreldrenes konflikt, eller når barnet utsettes for forhold som ikke nødvendigvis blir fullt ut belyst av foreldrene.
I slike tilfeller kan oppnevningen av en egen advokat være avgjørende for å bringe frem opplysninger og synspunkter som ellers ville gått tapt. Det er også en måte å sikre barnets rett til å bli hørt, slik barneloven og barnekonvensjonen legger opp til. Advokaten skal ikke erstatte foreldrene, men være et korrektiv og et vern som sørger for at barnets interesser får tilstrekkelig gjennomslag.
Det er også viktig å merke seg at kostnadene ved oppnevning dekkes av det offentlige. Dette innebærer at foreldrenes økonomiske situasjon ikke får betydning for om barnet får en egen advokat. Ordningen er altså et rettssikkerhetstiltak som skal være tilgjengelig uavhengig av familiens ressurser.
Gjennom denne bestemmelsen har lovgiverne anerkjent at det finnes situasjoner hvor barnet ikke bør overlates til foreldrenes representasjon alene. Konflikten mellom foreldre kan være så preget av mistillit og uenighet at barnets egen stemme risikerer å forsvinne. En advokat for barnet kan da fungere som en uavhengig aktør som bidrar til å balansere prosessen og sikre at domstolens avgjørelse fattes på et best mulig grunnlag.
Ordningen gir på denne måten retten et nødvendig handlingsrom. Retten er ikke bundet til å oppnevne advokat i alle saker, men må vurdere det i de tilfeller der barns rettigheter og behov ellers kan bli skadelidende. Dette understreker igjen at barnets beste er et overordnet prinsipp i barneretten, og at prosessuelle virkemidler som dette er en del av å sikre at prinsippet får reell betydning i praksis.
Kilder
Regjeringen (NOU 2020:14): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-14/id2788399/
Ot.prp. nr. 29 (2002–2003): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-29-2002-2003-/id126107/