Barnerettsbloggen

Det følger av domstolloven § 140 at: § 140. Rettsferiene varer fra og med siste lørdag før palmesøndag til og med annen påskedag, fra og med 1. juli til og med 15. august og fra og med 24. desember til og med 3. januar.

I rettsferiene løper ikke frister for prosesshandlinger som er nødvendige for å avverge fraværsavgjørelser. Den del av en frist som er igjen ved begynnelsen av en rettsferie, begynner å løpe ved feriens slutt. Skulle en frist ha begynt å løpe i en rettsferie, løper den fra feriens slutt.

Retten kan beslutte at fristen skal løpe i rettsferien dersom saken trenger hurtig behandling eller hensynet til partene ikke taler imot. Beslutningen kan ikke angripes. Ved pålegget om prosesshandlingen skal det meddeles parten at det er truffet beslutning om at fristen for handlingen også skal løpe i rettsferien.

I tredje ledd åpner det for at retten kan beslutte at frister skal løpe i rettsferien. Mest aktuelt nå i sommerferien. Jeg har fått 5 beslutninger fra forskjellige tingretter hvor tilsvarsfristen er besluttet å løpe i rettsferien. I realiteten har domstolene derfor bestemt at jeg ikke skal ha ferie i år.

Argumentet for å la fristene løpe i ferien er at noen av beslutningene gjelder begjæringer om midlertidige avgjørelser som for den ene parten antakeligvis og tilsynelatende haster å få en avgjørelse om. Spesielt pleier dette å gjelde flyttesaker. Denne sommeren har det vært en eksplosjon i bruken av § 140, 3. ledd blant domstolene. Aldri før har jeg opplevd at mer eller mindre alle tilsvarsfrister som har kommet er besluttet at skal løpe i rettsferien. Ikke bare har jeg ferie, men klientene har som regel ferie, potensielle vitner har ferie, instanser som skoler, barnehage, helsestasjon og andre som er naturlig å snakke med for å lage tilsvar, har ferie. Pålegget gir således i mange tilfeller svekket rettssikkerhet da man må ta stilling til vanskelige spørsmål uten tilstrekkelig tilgang på bevis.

I tillegg er det i flere av sakene åpenbart at en avgjørelse ikke vil komme før etter rettsferien. For det første vil det antas at de fleste skal behandles med muntlige forhandlinger. Jeg har i vanlige fall ellers i året hatt mange saksforberedende møter med krav om midlertidig avgjørelse hvor fristen for tilsvar er etter rettsmøtet. Uansett, de fleste slike saker krever muntlige forhandlinger på grunn av sakenes kompleksitet, at bevisføringen er begrenset og at retten som regel har behov for å sette seg inn i et bredere bilde da sakene er indispositive (uten fri rådighet.) Domstolene kunne lett avventet tilsvarsfristen i flere av sakene og fortsatt hatt samme fremdrift i saken som nå.  I det mest graverende tilfellet tilbakedaterte en tingrett 5 dager senere sitt brev med beslutning om at fristen skulle løpe i rettsferien. Det vil si at først var det et fristbrev uten beslutning etter § 140, 3. ledd, for så etter å ha blitt gjort oppmerksom på det, sender retten 5 dager senere ut et likelydende brev med samme dato, bare med tillegg av at det er besluttet at fristen skal løpe i rettsferien.

Vi ser også i år at dette er noe retten beslutter også i vanlige tilsvar som klart mangler et hasteelement. Det vil si hvor det er sendt både en begjæring om midlertidig avgjørelse og stevning. Uansett tema i saken kan jeg vanskelig da se hvorfor fristen skal løpe i rettsferien for tilsvar til stevningen dersom det gjør det for den midlertidige begjæringen. Den midlertidige begjæringen vil jo gi tvangskraft til en avgjørelse frem til en hovedforhandling er avviklet. Den tar bort alt av hasteelement i stevningen/hovedsaken. Dette har ikke alle tingretter tatt inn over seg.

ENDRING/KORREKSJON:

dl §140, 2. ledd, 1. pkt. viser tils aker som gir fraværsavgjørelser. Det gjør ikke saker etter barneloven eller andre indispositive saker. De må vurderes uansett da retten har et selvstendig ansvar for sakens opplysning. Saker etter barneloven påvirkes derfor ikke av rettsferien.

[wcp_contactform id=”wcpform_1″]