Denne bloggen vil være en forlenget arm i arbeidet med saker etter barneloven for meg, advokat Christian Wulff Hansen. Jeg jobber med flere forskjellige rettsområder, men har de siste årene jobbet mest med barnerettslige tema og har utviklet en særlig kompetanse på dette feltet. Denne siden vil ta for seg tema som er interessant for meg og for de jeg kommer i kontakt med. Jeg har en ydmyk tilnærming til denne «fagsiden» hvor jeg legger til grunn at ingen er utlært og at alle har igjen å få flere erfaringer som former den kunnskapen man etterhvert vil få. Motivet med å dele erfaringer og synspunkter på denne måten er at det er stor mangel på kunnskap om hvordan slike saker fungerer i praksis og hva som juridisk vektlegges. Min erfaring fra å prosedere slike saker i mange forskjellige tingretter og lagmannsretter rundt i Norge håper jeg skal bidra til å vise hva man kan vente seg i de forskjellige situasjoner og hva man ikke kan vite før man er i situasjonen. Jeg vil gjerne høre andres erfaringer på godt og vondt, men jeg ønsker ikke at dette skal bli en side med personangrep eller hvor andres navn blir tatt frem uten vedkommedes samtykke.
Barns rett til å bli hørt i saker etter barneloven
Et praktisk viktig tema i barneretten og i alle samlivsbrudd hvor partene har mindreårige barn, er når barnas mening skal frem og hvor stor vekt deres mening skal tillegges.
Barneloven § 31 regulerer dette spørsmålet, men det vil tidvis komme frem spørsmål som ikke direkte er regulert av lovens bestemmelse.
§ 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege tilhøve for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Når barnet er fylt 7 år, skal det få seie si meining før det vert teke avgjerd om personlege tilhøve for barnet, mellom anna i sak om kven av foreldra det skal bu hos. Når barnet er fylt 12 år skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Endra med lov 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004, etter res. 20 juni 2003 nr. 728).
Som du kan se er det i lovens bestemmelse ingenting som tilsier at barnet på noe tidspunkt kan bestemme selv hvor det skal bo. Det er ikke uvanlig at klienter har for seg at når barna når en viss alder så bestemmer de selv hvor de skal bo. Riktignok fremgår det av første ledd i bestemmelsen at man skal tillegge meningen vekt etter alder og modenhet, da slik at det selvfølgelig skal mer og mer til jo nærmere myndig alder barnet er, for at man ikke skal la barnet få sin vilje. Likevel vil det noen ganger være slik at selv et barn i relativ moden alder ikke selv kjenner hele situasjonen og er i stand til å vurdere konsekvensen av sine egne ønsker og standpunkt. Det kan være rusproblemer barnet ikke kjenner til eller det kan være mors flytteplaner. Da avgjørelse som omhandler barn skal være en totalvurdering vil det alltid være en totalvurdering hvor alle relevante momenter tas i betraktning som skal gjøres. Det man kan si er at momentets relative vekt vil øke med barnets alder og desto færre andre momenter som spiller inn i vurderingen. Dersom begge partene kan skilte med nesten like boforhold, egenskaper og forhold ellers, vil barns mening nesten alltid være avgjørende, uavhengig av alder.
Andre ledd sier noe om når barn skal høres og når de skal tillegges stor vekt. Barn som har fylt 7 år skal høres, men innsikten i egen situasjon tilsier mindre vekt i denne alderen. Barn som har fylt 12 år skal man tillegge stor vekt, men ikke avgjørende vekt nødvendigvis. Som sagt beror dette på hvilke andre momenter som spiller inn på avgjørelsen.
At barn skal ha fylt 7 år før barneloven pålegger domstolene og foreldrene til å høre på barna før viktige avgjørelser om dem tas, betyr ikke at barn under 7 år ikke skal høres. Noen barn på 6 år kan være mer modne enn barn på 7 år. Noen ganger er det fornufitg at også yngre barn får gi sin mening. Meningen til yngre barn vil mer ofte fremkomme gjennom omveier hvor de forteller om hva de gjør hos foreldrene og hva de synes er morsomt eller negativt. Mange tingretter er svært restriktiv med å høre barn under 7 år da dette ikke vil være en saksbehandlingsfeil hvis det unnlates. Etter min mening vil det spesielt i saker hvor det er en oppnevnt sakkyndig være naturlig også å høre litt på yngre barn, uten at disse spørres direkte. De indikasjoner som da fremkommer kan i noen tilfeller hindre at den «tapende» part går til søksmål basert på barnets ønske når barnet fyller 7 år.
Varsel om søskmål i barnefordelingssaker etter tvl. § 5-2
Dersom en ønsker å ta ut et sivilt søksmål mot en annen så heter det i tvisteloven § 5-2 at motparten først skal varsles om dette slik at vedkommende har en mulighet til å imøtekomme kravet utenomrettslig først.
§ 5-2. Varsel om krav og grunnlag for kravet
(1) Før sak reises, skal parten skriftlig varsle den det er aktuelt å reise sak mot. Varslet skal opplyse om det krav som kan bli fremmet, og grunnlaget for det. Varslet skal oppfordre den annen part til å ta stilling til kravet og grunnlaget.
(2) Den som mottar varslet, skal innen rimelig tid ta stilling til kravet og grunnlaget. Bestrides kravet helt eller delvis, skal grunnlaget for dette angis. Mener parten på sin side å ha krav mot den som har gitt varslet, skal parten samtidig skriftlig varsle om sitt krav og grunnlaget for det og oppfordre den annen part til å ta stilling til dette.
(3) Skriftlig varsel etter første og annet ledd skal være på papir til private parter hvis ikke annet er avtalt eller partene har en løpende forretningsforbindelse hvor skriftlig kommunikasjon vanligvis skjer elektronisk.
Som i så mange andre sammenhenger er barneretten her spesiell ved at bestemmelsene i barneloven kapittel 7 er uttømmende. Det vil i denne sammenhengen si at da konfliktens tema og mulighet til å imøtegå ønsker og krav ivaretas av at det må gjennomføres en mekling (vanligvis på familievernkontoret), så er det ikke et krav om eller et behov for et brev som varsler om rettslig prosess.
Det er ganske utbredt blant advokater som ikke har barneretten som et av sine hovedarbeidsområder at det likevel sendes varselsbrev etter tvl. § 5-2 også i saker etter barneloven kap. 7.