En diagnose avgjør ikke hvem barnet bør bo hos. Det sentrale er hvordan helsen påvirker omsorgen, tryggheten og oppfølgingen av barnet.
Barneloven avgjør ikke saker ut fra diagnoser. Den avgjør dem ut fra barnets beste og foreldrenes konkrete evne til å gi barnet forsvarlig omsorg.
Det viktigste spørsmålet er derfor ikke «hvilken diagnose har forelderen?», men «hvordan påvirker eventuell sykdom omsorgen, stabiliteten og barnets trygghet?»
En diagnose er ikke en omsorgsevnevurdering
Mange mennesker med psykiske lidelser fungerer godt som foreldre. Andre kan i perioder ha symptomer som gjør omsorgsoppgaven krevende. Den samme diagnosen kan gi svært forskjellig funksjon fra person til person.
Det er derfor faglig og juridisk svakt å trekke en direkte linje fra diagnose til resultatet i en foreldretvist. En depresjonsdiagnose sier i seg selv ikke om barnet bør bo hos den andre forelderen. Det samme gjelder ADHD, angst eller tidligere behandling i psykisk helsevern.
Departementets regler og veiledning om sakkyndige i foreldretvister bygger nettopp på at psykisk helse bare er relevant i den grad den kan påvirke omsorgsevne og barnets omsorgsbehov. Sakkyndige kan undersøke slike spørsmål, men vurderingen skal være funksjonell og konkret.
Hva kan være relevant funksjonssvikt?
Psykiske helseutfordringer kan få betydning når de påvirker områder barnet er avhengig av. Eksempler kan være at en forelder over tid ikke klarer å stå opp og få barnet på skolen, ikke følger opp nødvendig helsehjelp, har alvorlige følelsesutbrudd som skremmer barnet, forsvinner i perioder, utsetter barnet for suicidale situasjoner eller har realitetsbrist som gjør omsorgen uforutsigbar.
Også motsatt informasjon er viktig. En forelder kan ha en alvorlig diagnose, men være stabil i behandling, ha god sykdomsinnsikt, et fungerende nettverk, gode rutiner og ingen observerbar svikt i omsorgen.
Rettens oppgave er å vurdere hele bildet, ikke etiketten i journalen.
Historikk og nåsituasjon må skilles
Foreldretvister kan inneholde gamle helseopplysninger. En innleggelse fem eller ti år tilbake kan ha liten betydning dersom forelderen siden har fungert stabilt. I andre saker viser historikken et gjentakende mønster av alvorlige episoder som fortsatt er relevant for fremtidsrisiko.
Spørsmålet må derfor være hva historikken sier om situasjonen nå og fremover. Er tilstanden behandlet? Har det vært tilbakefall? Finnes det varselsignaler? Har forelderen en plan hvis helsen forverres? Hvem kan ta over omsorgen midlertidig?
En fremtidsrettet vurdering er mer nyttig enn en moralsk dom over tidligere sykdom.
Barnet skal ikke være behandlers observatør
Et alvorlig problem oppstår når barnet får ansvar for å følge med på forelderen. Barn kan begynne å overvåke humør, skjule egne behov eller forsøke å forhindre at forelderen blir lei seg. Dette kan utvikle seg til en form for omsorgsrolle der barnet blir den som regulerer den voksne.
I en foreldretvist er slike mønstre relevante selv om forelderen på mange andre områder fungerer godt. Barnets omsorgsbehov omfatter også retten til å være barn, uten å bære ansvar for foreldrens psykiske stabilitet.
Det er derfor viktig å undersøke ikke bare praktiske rutiner, men også den emosjonelle omsorgen.
Selvskading og suicidale hendelser
Opplysninger om selvskading eller selvmordsfare må behandles med særlig varsomhet. De bør verken bagatelliseres eller automatisk brukes som argument for å frata en forelder kontakt med barnet.
Relevansen avhenger blant annet av om barnet har vært til stede, om barnet har blitt involvert i å håndtere krisen, om hendelsene er akutte eller historiske, hvordan behandlingsapparatet vurderer situasjonen og om det finnes et forsvarlig sikkerhetsnett.
Et barn som gjentatte ganger opplever at en forelder truer med å skade seg selv i forbindelse med overlevering eller konflikt med den andre forelderen, kan bli sterkt belastet. Da er det ikke diagnosen som er hovedproblemet, men den konkrete eksponeringen barnet utsettes for.
Helseopplysninger og personvern
At psykisk helse kan være relevant, betyr ikke at hele journalen skal legges frem. Helseopplysninger er blant de mest private opplysningene et menneske har. Bevisføringen bør være målrettet mot de spørsmålene retten faktisk trenger å få belyst.
En sakkyndig kan i noen tilfeller ha behov for relevante journalopplysninger eller kontakt med behandler, men dette må skje innenfor reglene om samtykke, taushetsplikt og bevisføring. Retten bør unngå unødvendig spredning av helseopplysninger som ikke sier noe om omsorgsevnen.
Partene bør også være varsomme med å tolke medisinske journalnotater uten fagkompetanse. En enkelt formulering skrevet i en behandlingssituasjon kan få en helt annen betydning når den løftes ut av sammenhengen.
Når bør sakkyndig kompetanse brukes?
Hvis psykisk helse er et sentralt og komplisert tema, kan sakkyndig utredning være nødvendig. Det gjelder særlig når partenes beskrivelser står langt fra hverandre eller når retten må forstå hvordan en lidelse eller funksjon påvirker barnet.
En god utredning bør ikke bare kartlegge symptomer hos forelderen. Den bør undersøke samspillet med barnet, barnets behov, beskyttelsesfaktorer, støttenettverk og hva som kan redusere eventuell risiko.
Barnesakkyndig kommisjon kvalitetsvurderer sakkyndige rapporter som skal brukes etter barneloven. Ordningen er nettopp ment å styrke kvaliteten på et område der konklusjonene kan få svært store konsekvenser.
Stigma kan også skade barnet
Psykisk sykdom er fortsatt forbundet med stigma. I foreldretvister kan konflikten forsterke dette ved at en forelder omtaler den andre som «ustabil», «gal» eller «farlig» uten presisjon.
Slik språkbruk er sjelden nyttig. Den kan også ramme barnet, som ofte identifiserer seg med begge foreldrene. Barnet kan oppleve det som et angrep på en del av seg selv når den ene forelderen nedvurderer den andres psykiske helse.
Det er derfor både juridisk og barnefaglig bedre å beskrive observerbar atferd: «Barnet kom ikke på skolen fire mandager på rad fordi far ikke våknet», fremfor «far er psykisk syk og uegnet».
Beskyttelsesfaktorer er like viktige som risikofaktorer
En god vurdering spør ikke bare hva som kan gå galt. Den spør også hva som gjør at omsorgen fungerer. Behandling, medisinering, familie, venner, fleksibel arbeidssituasjon, avlastning, samarbeid med skole og evne til å be om hjelp kan være sterke beskyttelsesfaktorer.
Forelderen som erkjenner egne begrensninger og har en realistisk plan kan i noen situasjoner representere mindre risiko enn en forelder som benekter dokumenterte problemer.
Barneloven krever individualisering
Psykisk helse er derfor relevant når den påvirker barnet. Den er irrelevant når den bare brukes som merkelapp. Den juridiske oppgaven er å finne forbindelsen mellom den voksnes funksjon og barnets liv – og å vurdere om eventuelle problemer kan håndteres gjennom behandling, støtte eller tilpasning fremfor unødvendig tap av relasjon.
Kilder og videre lesning
Flere innlegg om barnets beste.
Skrevet av Christian Wulff Hansen, advokat i Advokatfirmaet Wulff AS i Mosjøen. Les mer om advokatbistand i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær.
