Refleksjoner om Barnehagepersonalets Kompetanse

En respektfull tilnærming til barns deltakelse forutsetter en evne til å inngå i dialog med barn på deres premisser. Dette betyr praktisk talt å kunne tolke små barns kroppsspråk og nonverbale kommunikasjon, og å kunne identifisere når bruk av voksnes makt og autoritet har en negativ innvirkning på barns selvfølelse. Dette er en kvalifisert omsorgspraksis som har rot i grundig kunnskap om små barns behov for anerkjennelse og støtte. Å kunne gi adekvat psykisk støtte til barn fra ulike familiebakgrunner og kulturer, og å sikre at leken foregår uten mobbing eller negative samhandlingsmønstre, krever både observasjonsevne og pedagogisk innsikt. Barnehagen risikerer å svikte både individuelle barn og familier, og å bryte forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon, dersom barna i hovedsak samhandler med voksne uten førskolelæreres faglige kompetanse.

Oppfatningen av hvilke kvalifikasjoner som kreves i barnehagen, utvikler seg parallelt med samfunnsmessige endringer. Historisk sett har barnehagen hatt en uklar rolle i det norske samfunnet – som en “midt i mellom” institusjon mellom hjem og skole, uten at myndighetene har tydeliggjort dens formål (Jansen 1999). Denne ambivalensen har trolig signalisert til barnehagepersonalet at det pedagogiske arbeidet som foregår der, ikke blir verdsatt tilstrekkelig. Dette kan ha bidratt til en forestilling om at barnehagepersonalet primært skal “passe på barna” eller “holde øye med dem”, mens foreldrene er på jobb. Slike oppfatninger passet kanskje for 30-40 år siden, men i dag er de lite treffende med hensyn til barnehagens rolle i småbarnsfamiliers liv. Slike forestillinger tar ikke høyde for de kvalifikasjonene som trengs for å kunne gi tilstrekkelig omsorg til barn i grupper, og for å implementere rettighetstenkningen som ligger til grunn i Barnekonvensjonen.

Å anse barnehagearbeid som enkelt barnepass gir ingen stimulans til førskolelærere og personale til å anerkjenne det komplekse pedagogiske arbeidet de engasjerer seg i. En slik holdning bidrar heller ikke til at de som daglig har ansvar for barnas omsorg og læring, føler at samfunnet verdsetter deres innsats. Hvis personalet ikke ser på sitt eget arbeid som verdifullt og samfunnsnyttig, kan det redusere motivasjonen deres til å møte hvert barn som en unik person. Institusjonelle rutiner kan da dominere, og individuell omsorg kan forvitre.

Myndighetenes tvetydige holdning kan potensielt underminere barnekonvensjonens prinsipper i norske barnehager. Dette understreker behovet for å øke bevisstheten både lokalt og nasjonalt om hvordan førskolelærere og barnehagepersonale blir sett og verdsatt. Manglende anerkjennelse fra samfunnet rundt kan resultere i undervurdering av det komplekse pedagogiske arbeidet. Neglisjering av personalets faglige og personlige kompetanse kan potensielt føre til en gjentagelse av den omsorgssvikten som Befringutvalget tidligere påpekte. Utvalget identifiserte underbemanning og utilstrekkelig lønn som faktorer som bidro til omsorgssvikt på barnehjem og spesialskoler. For å unngå lignende situasjoner i fremtiden fokuserer utvalget på å styrke personalets faglige og personlige kompetanse. Ved å ta ansvar for barnehagepersonalets kompetanse og sikre at barn blir møtt med holdninger som garanterer dem omsorg og respekt, kan vi forhindre at kommende generasjoner stiller samfunnet til ansvar for tap av medmenneskelighet.