Barnebidrag er en viktig del av det økonomiske ansvar som følger med foreldreskapet. Men hva skjer når det oppstår utgifter som går utover det ordinære barnebidraget? Her kommer bestemmelsene i § 67 andre ledd andre punktum og forskrift om særtilskot § 1 andre punktum inn i bildet, og det reises spørsmål om hva som egentlig utgjør rimelige og nødvendige utgifter.
Utgiftene som skal dekkes
Først og fremst er det viktig å påpeke at utgiftene som påberopes må være både rimelige og nødvendige. Dette betyr at de ikke bør omfatte den typen utgifter som allerede er ment å bli dekket gjennom det ordinære bidraget.
En konkret vurdering
Videre krever reglene en grundig og konkret vurdering av utgiftene. Hvis en utgift ikke er ment å dekkes av det løpende bidraget, må man deretter vurdere om den er rimelig og nødvendig. Dette setter faktisk en dobbel begrensning på hvilke utgifter som kan inngå som grunnlag for særtilskudd.
Balanse mellom behov og alder
Vurderingen av nødvendighet tar hensyn til barnets spesifikke behov og det som er vanlig for barn på samme alder. Det betyr at foreldrenes økonomiske situasjon ikke påvirker denne vurderingen. Her er standarden nøktern, men likevel med hensyn til normal god kvalitet på ting som klær og utstyr.
En rettferdig standard
Barnelovens kapittel 8, inkludert § 67, har som mål å etablere en rimelig standard for utgifter. Begrepet «rimelig» betyr imidlertid ikke nødvendigvis billig i denne sammenhengen. Det er viktig å forstå at ulike økonomiske situasjoner kan påvirke hva som kan anses som rimelig.
Involvering av partene
Det er også verdt å merke seg at partene, altså foreldrene, bør ha en mulighet til å uttale seg om utgiftsnivået. Hvis foreldrene er enige om kostnadene, kan dette gjøre det lettere å anse utgiftene som rimelige.
Oppsummering
§ 67 andre ledd andre punktum og forskrift om særtilskot § 1 andre punktum utgjør en viktig del av den juridiske konteksten rundt barnebidrag. Vurderingen av hva som er rimelige og nødvendige utgifter er ikke bare en matematisk øvelse, men en fin balanse mellom barnets behov, normal standard og foreldrenes økonomiske evner. Det er en standard som tjener til å sikre barnets beste, uavhengig av familiens økonomiske situasjon.