Det er et prinsipp i norsk rett at saker for domstolene skal være åpne for tilhørere. Dette sikrer åpenhet og gjennomsiktighet i rettssystemet og skal hindre vilkårlighet og urett. Det er gjort et unntak fra dette prinsippet i saker etter barneloven (det foreligger også andre unntak.) Ofte fremkommer et ønske om at en nær slektning (egen mor eller far) eller kanskje samboeren skal være med inn i rettssalen som moralsk støtte. Uten planer om å bidra på noen annen måte enn å sitte bakerst å høre på. At saker etter barneloven går for lukkede dører betyr at partenes nærstående eller andre ikke har anledning til å sitte å se på det som utspiller seg i retten. Man kan si at prinsippet er snudd og at det krever særlig tillatelse for at noen skal få være tilstede. Mer praktisk vil i så måte kunne være en advokatfullmektig eller andre som er i en lærestilling og som ikke kjenner partene eller barnet.
Det som ofte er situasjonen er at den moralske støtten, hvem det enn er, sitter på gangen og at det i pauser trøstes og støttes.
