I rettssaker om foreldreansvar står retten i en situasjon der den skal treffe avgjørelser om barnets fremtid uten selv å ha kompetanse på alle de faglige spørsmålene som melder seg. Når foreldrene er uenige om ansvaret, og når samarbeidsklimaet er preget av konflikt, kan retten oppnevne en sakkyndig etter barneloven § 61 første ledd nr. 3. Denne bestemmelsen gir domstolen verktøyet den trenger for å belyse spørsmål som ikke lar seg løse gjennom forklaringer og dokumenter alene.
Foreldreansvar handler i utgangspunktet om beslutningsmyndighet i barnets personlige forhold. Men når saken ender i retten, er det sjelden selve begrepet som står til vurdering. Det som står på spill, er om foreldrene kan dele dette ansvaret i praksis. En sakkyndig vil derfor ofte få i mandat å utrede om det finnes forhold som gjør felles ansvar urealistisk, og om barnet da er best tjent med at ansvaret legges hos én forelder.
Sakkyndig oppnevning kan skje både etter begjæring fra partene og på rettens eget initiativ. Tvisteloven § 25-2 gir retten adgang til dette når det er nødvendig for å få et forsvarlig faktisk avgjørelsesgrunnlag. Denne adgangen gjelder under hele prosessen, også etter at hovedforhandlingen har begynt.
Oppdraget den sakkyndige får, styres av mandatet. Mandatet formuleres av retten, og det definerer hvilke spørsmål som skal besvares. Noen ganger er spørsmålet avgrenset til om foreldrene har evne til samarbeid. Andre ganger må mandatet også favne barnets reaksjoner, foreldrenes kommunikasjon og eventuelle risikofaktorer som vold eller rus.
Metodene som velges, må stå i forhold til mandatet. Det kan være samtaler med foreldre og barn, observasjon av samspill eller innhenting av opplysninger fra skole og helsevesen. I saker der det foreligger påstander om alvorlige forhold, må sakkyndige vurdere nøye hvilke metoder som er forsvarlige for barnet. Det følger direkte av barneloven § 61 første ledd nr. 3 at slike saker særlig egner seg for oppnevning av sakkyndig.
Rapporten som leveres, er et bevis. Retten er ikke bundet av konklusjonene, jf. tvisteloven § 21-2. Likevel er det ingen tvil om at rapportene ofte får betydelig vekt. Dommeren må alltid foreta en selvstendig vurdering, men sakkyndiges faglige innsikt gir retten et perspektiv den ellers ikke ville hatt tilgang til.
Partene står samtidig fritt til å engasjere egne sakkyndige, jf. tvisteloven § 25-6. Disse kan føres som vitner, og deres vurderinger kan gi et alternativt bilde av saken. Forskjellen er at rettsoppnevnte sakkyndige er bundet av rettens mandat, mens partsengasjerte sakkyndige rapporterer på oppdrag fra den som har engasjert dem.
Foreldreansvar kan formelt være felles selv om barnet bor fast hos én forelder. Bostedsforelderen tar daglige avgjørelser, men de prinsipielle beslutningene krever samtykke fra begge. Når samarbeidet bryter sammen, blir dette ofte en kilde til nye tvister. Det er nettopp slike situasjoner sakkyndig utredning kan avdekke: ikke om foreldreansvaret eksisterer, men om det kan fungere.
Der samarbeidet er så dårlig at viktige beslutninger blokkeres, kan retten komme til at barnets beste tilsier at bare én forelder får foreldreansvar. Sakkyndiges vurdering av samarbeidsklimaet vil da ofte være helt avgjørende. Uten en faglig utredning ville retten hatt et for spinkelt grunnlag for å treffe en slik beslutning.
Det er også viktig å understreke at foreldreansvaret ikke er en statisk størrelse. Når barnets behov endrer seg, kan også vurderingen av foreldreansvaret endres. Sakkyndig utredning vil da kunne bli brukt på nytt, dersom nye konflikter oppstår eller gamle problemer forverres.
Til slutt er det verdt å merke seg at sakkyndig utredning ikke handler om å ta avgjørelsen på vegne av retten. Den handler om å gi retten en faglig informert basis for sin vurdering. Barnets beste er fremdeles rettens ansvar. Sakkyndige er hjelpere, ikke beslutningstakere.
Kilder:
Barnelova §§ 30, 31 og 61 (Lovdata)
Tvisteloven §§ 11-4, 21-2, 21-3, 25-2 og 25-6 (Lovdata)
Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker (Barne- og familiedepartementet, 22.09.2022)
Domstoladministrasjonen: Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister (2023)