Når foreldre ikke finner en løsning på spørsmål om foreldreansvar, bosted eller samvær, kan domstolen bli den instansen som må avgjøre. I slike saker er barnet ikke part, men barnet er likevel utgangspunktet for domstolens vurderinger. Barnets beste er styringsmålet. For å sikre at vurderingen hviler på et forsvarlig faktisk grunnlag, gir barneloven og tvisteloven domstolen mulighet til å oppnevne sakkyndige. Utredninger fra sakkyndige etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 utgjør ofte en sentral del av bevisbildet.
Det juridiske rammeverket er klart. Etter tvisteloven § 11-4 er foreldretvistsaker ikke undergitt partenes frie rådighet. Retten kan derfor ikke begrense seg til de opplysninger foreldrene legger frem. Domstolen har et selvstendig ansvar for at saken er forsvarlig opplyst. Dette ansvaret er konkretisert i tvisteloven § 21-3 andre ledd, som fastslår at retten kan kreve ytterligere bevisføring der det er nødvendig for å oppnå et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.
Barneloven § 61 første ledd nr. 3 uttrykker at domstolen bør oppnevne en sakkyndig «der det trengst». Formålet er å belyse spørsmål knyttet til barnets omsorgssituasjon og tilknytning, og å gi retten et faglig grunnlag for sine vurderinger. Bestemmelsen er videreført med en tydelig markering: Når det foreligger påstander om vold, overgrep, rus eller psykiske vansker, og saken ikke på annen måte er tilstrekkelig opplyst, er oppnevning særlig aktuelt.
En sakkyndig kan oppnevnes både etter begjæring fra partene og på rettens eget initiativ. Hjemmelen i tvisteloven § 25-2 åpner for dette på ethvert stadium av prosessen, også etter at hovedforhandlingen er startet. Dette gir domstolen fleksibilitet til å innhente nødvendig kunnskap når behovet oppstår, uten å være bundet av saksprosessens kronologi.
Når en sakkyndig utredning foreligger, er den ikke bindende for retten. Tvisteloven § 21-2 understreker at retten selv avgjør hvilken vekt som skal tillegges rapporten. Dommeren kan legge stor vekt på konklusjonene, men er ikke forpliktet til å følge dem. Den sakkyndiges oppgave er å gi en faglig basert vurdering, ikke å treffe avgjørelsen. Det er retten som foretar den helhetlige vurderingen av bevisene og anvender rettsreglene.
Foreldrene står også fritt til å engasjere egen sakkyndig og føre vedkommende som vitne, jf. tvisteloven § 25-6. Når en part selv henter inn sakkyndig, gjelder ikke reglene om rettens oppnevning, og retten har ingen styring med valg av fagperson. Slike partsengasjerte sakkyndige kan likevel bidra med nyttige perspektiver, selv om deres mandat ikke er formulert av retten. Dette kan gi en kontrast til den rettsoppnevnte sakkyndiges vurderinger og bidra til en mer nyansert belysning.
Oppnevning av sakkyndig innebærer at det utarbeides et mandat. Mandatet angir hvilke spørsmål den sakkyndige skal utrede, hvilke metoder som kan brukes, og rammene for oppdraget. Det er i mandatet rettens behov blir oversatt til konkrete utredningsoppgaver. Et uklart mandat kan lede til rapporter som er vanskelige å bruke som beslutningsgrunnlag, mens et presist mandat gir et tydelig og etterprøvbart resultat.
Utredningen kan omfatte samtaler med barnet, observasjon av samspill mellom barn og foreldre, innhenting av opplysninger fra barnehage, skole eller helsetjeneste, og analyser av omsorgssituasjon og risiko. Hvilke metoder som brukes, må stå i forhold til mandatet og til de problemstillinger saken reiser. I saker der vold, rus eller alvorlige psykiske vansker er påstått, må utredningen gjennomføres med særlig oppmerksomhet for barnets trygghet og for å unngå ytterligere belastning.
Domstolen har dermed en dobbel funksjon: å ivareta barnets interesser og samtidig sørge for en rettssikker prosess for partene. Bruken av sakkyndige skal balansere disse hensynene. Sakkyndige gir retten et faglig supplement, men dommeren må alltid holde fast ved sitt ansvar for å veie og vurdere bevisene opp mot rettsreglene.
I praksis har dette stor betydning for foreldre som står midt i en tvist. En oppnevning av sakkyndig kan oppleves som en mulighet til å få belyst barnets situasjon grundig, men også som en usikkerhet fordi en utenforstående fagperson får stor innflytelse. Nettopp derfor er det avgjørende at mandatet er klart, at metodene er forsvarlige, og at rapporten behandles som ett av flere bevis, ikke som et endelig svar.
Det er heller ikke til å komme bort fra at sakkyndigrapporter ofte blir tillagt betydelig vekt i domstolens avgjørelser. Dommerne mangler som regel den psykologfaglige eller medisinskfaglige ekspertisen som kreves for å vurdere barnets omsorgsbehov i dybden. Likevel må retten huske at rapporten er en del av bevisførselen, ikke selve avgjørelsen. Domstolens plikt til å fatte en selvstendig og forsvarlig avgjørelse kan ikke overlates til den sakkyndige.
Det særskilte ansvaret for sakens opplysning gjør at foreldretvistsaker skiller seg fra mange andre sivile saker. Domstolen kan, og skal, gå utover partenes påstander og dokumentasjon når det kreves for å ivareta barnets beste. Bruken av sakkyndige etter barneloven § 61 første ledd nr. 3 er ett av de mest sentrale virkemidlene i denne prosessen.
Kilder:
Barnelova, særlig § 59 og § 61 (Lovdata)
Tvisteloven, særlig §§ 11-4, 21-2, 21-3, 25-2 og 25-6 (Lovdata)
Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i foreldretvistsaker etter barneloven (Barne- og familiedepartementet, 22.09.2022)
Domstoladministrasjonen: Nasjonal veileder for behandling av foreldretvister (2023)