I saker etter barneloven begrenses samvær ofte av risikomomenter som rus, overgrepsfare og andre momenter som begrenser samværskompetansen. I dag ville kanskje samværet blitt sjeldent og med tilsyn. I saker etter barnevernloven hvor omsorgen er overtatt av en kommune er «vanlig» samvær 3-6 ganger i året. Samtidig i begge sakstyper hender det at telefonkontakten er mindre kontrollert og restriktiv.
http://itavisen.no/2016/03/27/microsoft-vil-holoportere-deg/
Ny teknologi med hologram, VR osv så kan man være tilstede sammen med barnet virtuelt. Dette er et skritt fremover teknologisk og vil komme til å skape hodebry for domstolene. Kan man tillate virtuell tilstedeværelse i samme rom en onsdag kveld selv om foreldrene bor på hver sin kant av landet? Kan man stoppe at barna selv med sine VR-briller kaller opp sin far i utlandet og setter seg ned sammen med han i en stue som ser virkelig ut? Vi har allerede utfordringer med Snapchat, skype og Facetime. Når blir linjene mellom det virkelige og det digitale så uklare at det blir vanskelig å regulere samvær? Ikke minst blir spørsmålet om det blir rett å begrense samværet i det virkelige livet når den digitale kontakten etter hvert blir så virkelig at begrensningene blir kunstige for både barn og foreldre.
