Barnelovgivningen i Norge har en lang historie og har gjennomgått flere betydelige endringer for å tilpasse seg samfunnets utvikling og behovene til barn og foreldre. Den gjeldende barneloven i Norge, Lov av 8. april 1981 om barn og foreldre, er en omfattende lovgivning som inkluderer regler om farskap, foreldreansvar, samværsrett og underholdsplikt. Denne loven markerer et skifte i forståelsen av barns rettigheter og foreldres ansvar.
Grunnlovens § 104, vedtatt under den store grunnlovsrevisjonen 13. mai 2014, understreker barnets rett til respekt for sitt menneskeverd, retten til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem, og viktigheten av å ta barnets beste som et grunnleggende hensyn i alle avgjørelser som berører dem. Denne paragrafen sikrer også barnets rett til vern om sin personlige integritet og statens ansvar for å skape forutsetninger for barnets utvikling.
Historikken til barnelovgivningen i Norge er preget av flere viktige milepæler. Første betydelige lovgivning vedrørende barn født utenfor ekteskap kom med Christian Vs lov i 1687. Denne loven gav barnet halv arverett etter faren dersom han vedkjente seg barnet. I 1892 kom en lov som styrket farens forsørgelsesplikt for barn hvis foreldre ikke var gift. Likevel, barnet hadde ikke rettslig forhold til farens slekt.
En viktig vending kom med de Castbergske barnelovene i April 1915. Disse lovene var banebrytende i europeisk sammenheng ved å gi barn født utenfor ekteskap rett til farsarv, inkludert farens navn og formue. Farens rettslige og økonomiske plikter ble dermed betydelig styrket.
På 1950-tallet skjedde en omfattende revidering av barnelovene. Med nyoppdagelser innen medisinsk vitenskap, særlig blodtypeundersøkelser, ble det mulig å fastslå eller utelukke farskap med større sikkerhet. Lovgivningen ble endret for å reflektere dette, hvor usikkerhet om farskap førte til fradømmelse av farskap. Dette var også tiden hvor det offentlige begynte å spille en større rolle i støtte til mor og barn gjennom lover som sikret offentlig innkreving av underholdsbidrag og forskottering av oppfostringsbidrag.
Barnelovgivningen i Norge har utviklet seg fra å være en regelsett hovedsakelig fokusert på økonomisk støtte til barn født utenfor ekteskap, til et mer omfattende lovverk som anerkjenner barns rettigheter og statens rolle i å sikre disse rettighetene. Den gjenspeiler samfunnets forståelse av viktigheten av å beskytte og fremme barnets beste i alle aspekter av livet.