Dessverre er det slik i enkelte saker at den ene parten vet at dersom saken bare bli omfattende og dyr nok så vil den andre ikke kunne forfølge saken videre. Jeg har opplevd foreldre som har en god sak legge saken bort fordi den ble for kostbar med den konsekvens at de ikke har samvær med sitt barn. Ideelt burde det nok vært slik at dersom den ene parten kvalifiserer for fri rettshjelp, så er det tilstrekkelig til at begge får det. Ikke minst ettersom man nesten alltid bare kan glemme å få medhold i et saksomkostningskrav for tingretten i saker etter barneloven.
Nå er det ikke slik, og det er ingenting som tyder på at det er noe som vil bli vurdert. Et annet problem, som er ganske utbredt, er at en av partene får fri rettshjelp av tingretten på tross av at de økonomiske vilkårene for dette ikke er oppfylt. Det er som regel ikke inntekt eller formue som er problemet, for der kreves det god dokumentasjon, men om man faktisk er i et økonomisk fellesskap med noen eller ikke. Den typiske situasjonen er at den som søker fri rettshjelp oppgir å bo alene og legitimerer dette med at kjæresten ikke har endret adresse, mens kjæresten i realiteten bor sammen med parten, deler matinnkjøp, regninger mm. Da er det et økonomisk fellesskap og skal vurderes etter de grenser som da gjelder. Her er det ikke noe dokumentasjonskrav. Verken folkeregister, postadresse eller annet kreves fremlagt. Selv ikke når den selvbetalende motpart sannsynliggjør med opplysninger at det er et samboerforhold, så følger aldri retten det opp. Det blir ikke drøftet eller diskutert.
Kanskje er det greit at retten ikke krever så mye innledningsvis, men når en av partene tar opp temaet så burde dette aktivere rettens plikt til å undersøke om det er riktig å gi rettshjelp.