Barneloven har en del bestemmelser som er gode ord, men som ikke kan håndheves på noen praktisk måte.
I barneloven § 42, andre ledd, første setning heter det; “Barnet har krav på omsut og omtanke frå den som er saman med barnet.”
I § 30 om foreldreansvar har man en tilsvarende bestemmelse i første ledd, første setning hvor det står; “Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret.”
En må derfor kunne slutte at bestemmelsen om omsorg og omtanke i § 42 er ment å treffe de som ikke har del i foreldreansvaret men likevel samvær med barnet. For foreldres del er det mer og mer uvanlig at man har samværsrett, men ikke del i foreldreansvaret. Det forekommer, men det er en høy terskel for å utelukke foreldre fra del i foreldreansvaret. Bestemmelsen vil også omfatte besteforeldre og andre som har samvær med barnet. Det er likevel en selvfølge som er lovfestet. Det er en selvfølge at den som har barnet hos seg gir barnet omsorg og omtanke. Det er en egen diskusjon hvor slike formuleringer er best egnet å være.