Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.


I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

«Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.»

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.

Skal barn som høres ha tilbakemelding flere ganger i løpet av en prosess?

skal barn ha tilbakemelding etter midlertidige avgjørelser eller avtaler

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 står det bl.a at

Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Dette er altså en «skal» regel. Det vil si at en kan ikke unnlate å gi barnet tilbakemelding om dette. Noen ganger er hvem og hvordan betydelig viktigere enn i andre saker, men det skal gjøres. Spørsmålet som jeg reiser i dette innlegget er om barnet har krav på tilbakemelding også når det er inngått midlertidige avtaler f.eks. mellom saksforberedende møter eller om det bare er hvor saken er endelig avsluttet at barnet skal gis tilbakemelding. Evt. om dette er noe man kan gjøre etter hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak.

Noen innspill, tanker, i denne sammenheng er:

  1. Det beste for barnet, jf. § 48 skal gjelde ikke bare resultatet i saken, men også prosessen. Kan man si at dersom det beste for barnet er flere tilbakemeldinger så er det også det man bør gjøre?
  2. Ordlyden viser til utfallet av «saken» og det kan peke på utfallet av stevningen og da det endelige resultatet. Til eksempel så er «sak» i barnelovens forstand stevning og ikke begjæring. Derfor har man bestemmelsen i § 60 om at man kan få en midlertidig avgjørelse før sak er reist.
  3. Det er tilfeller hvor nettopp at barnet får tilbakemelding også i utprøving av avtaler midlertidig at avtalens gjennomføringskraft og soliditet kan avhenge av hvordan barnet får formidlet enigheten. Dette gjelder spesielt i saker hvor en mistenker at bostedsforelder påvirker barnets motvilje til samvær.
  4. Et annet argument kan være at dersom barnet uttaler seg ved flere anledninger etterfulgt av avgjørelser eller avtaler så skal tilbakemelding gis. Det er ikke uvanlig at et barn blir hørt før et saksforberedende møte og at et barn blir hørt igjen før neste saksforberedende møte eller hovedforhandling. Det at barnet høres flere ganger og da at barnets mening i flere avtaleverk eller avgjørelser tas hensyn til enten på forskjellige måter eller at barnet endrer mening, kan tilsi at barnet får tilbakemelding de gangene barnet har kommet med sine innspill.

Forarbeidene (Prop.85 L (2012-2013)) har ikke tatt for seg denne problemstillingen

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4

Jeg tenker at loven nok tar sikte på at det er «saken» og dermed den endelige avgjørelsen lovteksten tar sikte på å dekke, men samtidig antar jeg også at dersom det tilfører saken noe positivt og da er barnets beste at det gjøres, så bør det åpnes for at det også gjøres etter midlertidige avtaler/avgjørelser.

 


Ønsker du bistand i din sak etter barneloven? Ring advokat Wulff Hansen på 751 75 800

Spørsmål om dommer og sakkyndiges habilitet

sakkyndiges habilitet

Et spørsmål som regelmessig kommer opp i saksforberedende møter når man skal gå over til hovedforhandling er om dommeren som har hatt de saksforberedende møtene er habil til å dømme i hovedforhandlingen og om sakkyndige som har hatt meklerrolle etter § 61, første ledd nr. 1 kan utrede saken etter nr. 3.

I noen tingretter er det så vanlig å holde separate møter mellom partene når det mekles og at det er sakkyndige som gjør den jobben at det skal svært mye til for at dommeren kan gjøre seg inhabil. Det er selvfølgelig mulig at dommeren har gått vel langt i å uttrykke sin mening i saken eller har adressert den ene parten på tomannshånd på en slik måte at dommeren ikke lengre er habil. Dommeren skal som hovedregel forholde seg til det som kommer frem under hovedforhandlingen og tar ikke notater til bruk senere i de saksforberedende møtene. Det skal derfor være uproblematisk å skifte dommer om forhandlingene strander. Noen tingretter virker å ha dette som hovedregel, mens andre synes å ha som hovedregel at samme dommer følger prosessen så lenge ingen motsetter seg det. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål også da noen tingretter bare har 1-2 dommere.

Når det gjelder sakkyndige derimot er det min oppfatning at hovedregelen må være at den sakkyndige som har forsøkt å mekle mellom partene etter nr. 1 ikke kan utrede saken etter nr. 3. Det er svært forskjellige roller som inntas og det vil påvirke hvordan klientene forholder seg til den sakkyndige i mekling dersom de vet at det er mulig at vedkommende skal utrede saken senere. Videre vil det være nærliggende å tro at opplysninger som gis under andre forutsetninger i særmøter kan virke inn på utredningen.

Det som derimot synes å gå igjen er at sakkyndiges habilitet eller bruk av sakkyndige i ny rolle tas opp i åpent møte og at mange kvier seg for å gi uttrykk for mistillit eller ønske om å bytte når de blir spurt foran sakkyndige. Dette bør unngås. Det samme gjelder spørsmål om dommerens rolle videre. Her bør det gis frist til partene for å uttale seg noen dager senere.

Må det varsles før man går til sak etter barneloven?

Nei, det er i utgangspunktet ikke nødvendig med prosessvarsel etter tvisteloven § 5-2 i saker om fast bosted, samvær eller foreldreansvar. Grunnen til at disse prosessen er unntatt varslingsplikten er at slike saker ikke kan bringes til domstolene uten at det foreligger gyldig meklingsattest. Det at partene har forsøkt mekling først anses som et tilstrekkelig varsel til den parten som blir stevnet om at dette vil kunne komme til å skje.

Det er likevel slik at dersom man har meklet om samvær og har tenkt å ta ut stevning om fast bosted så bør det mekles da det er et annet tema. Her syndes det stort av både advokater og domstoler, så det har nok ikke stor praktisk betydning.

«Vanlig» julesamvær etter loven og i praksis

Barneloven har som jeg har vært inne på flere ganger en definisjon på «vanlig samvær» i barneloven § 43. Det understrekes at dette er en definisjon og ingen minsterett eller lovfestet rett. Mange bruker likevel lovens definisjon som utgangspunkt for de avtaler de inngår, men når det kommer til julesamvær er hovedregelen i praksis at de fleste deler julehøytiden i to, slik at den ene har delen med juleaften og den andre har delen med nyttårsaften og så bytter de på å ha første og andre del hvert annet år.

Men hva er definisjonen på vanlig i loven?

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Lovteksten gir uttrykk for at vanlig er hver annen juleferie. Det er kanskje på tide å oppdatere også denne delen av «vanlig» i loven slik at den er på linje med det som de aller fleste praktiserer. I mitt daglige virke ser jeg selvfølgelig unntaksvis at noen ønsker lovens definisjon og bytter på å ha hele ferien. Dette gjelder vanligvis foreldre hvor det er stor geografisk avstand og man ønsker å spare barna for reise i romjulen.

Den mest vanlige formuleringen jeg ser i avtaler om julesamvær er en versjon av disse:

  • Juleferien deles i to deler; fra dagen for skoleslutt til 27. desember kl 15:00 og fra 27. desember kl. 15:00 til dagen for skolestart. Hvert annet år skal barna være hos mor første del av julen og far andre del av julen, så hos far første del av julen og mor andre del av julen.
  • Julen deles i to deler, fra 23. desember kl 17:00 til 27. desember kl 15:00, og fra 27. desember kl 15:00 og til 1. januar kl 17:00. Partene bytter på hvem som skal ha første og andre del hvert annet år. I år skal barna være hos far første del av julen.

 

 

 

Namdal tingrett – Sak etter barneloven

28. august 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Namdal tingrett i sak etter barneloven.

For det meste møter man under saksforberedende møter i Namdal tingrett en modell hvor partene sammen med sine advokater, dommer og sakkyndig sitter rundt samme bord og får fortelle sin side av saken og hvor meklingen i hovedsak foregår under fellesmøte, men med mulighet for klient og advokat til å be om pause for å drøfte forslag. Som påpekt tidligere er det ofte store forskjeller mellom tingrettene på hvordan disse møtene gjennomføres.

Advokater som jobber med saker etter barneloven

Barneloven er annerledes enn mange andre lover. Ikke bare sier den noe om hvilket motiv alle avgjørelser skal ha (barnets beste, jf. § 48), men loven sier også litt om hvordan advokater skal handle når de jobber med saker etter barneloven. Det fremgår av §49 at Advokater som jobber med saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar bør vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning og at advokater skal opplyse foreldre om meklingmuligheter.

Bestemmelsen forplikter egentlig ikke. Den forteller advokater som jobber med slike saker at det er ønskelig at de er forliksinnstilt og ikke prosessaggressiv. Hvis de ikke er det så… vel, så ingenting. Det skjer ingenting. Det kommer ingen brev fra noen og ingen griper inn i noen sammenheng. På en måte er bestemmelsen litt i konflikt med bestemmelsen i § 56, 2. ledd om at man må legge frem gyldig meklingsattest for å få tilgang til retten ved stevning. Meklingsattesten er et bevis for retten om at partene har forsøkt å løse konflikten ved mekling.

 

Barneloven § 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.

Stevning som behandling

I et antall saker hvor en av partene er plaget med dårlig fysisk eller psykisk helse, eller bare har en oppførsel som ikke er til barnas beste, ser man (ofte på tilsvaret) at symptomene faller av vedkommende samtidig som konvolutten med stevningen mottas. Poenget er satt på spissen da det er påfallende hvor lite kritisk enkelte sakkyndige og dommere er til at en kartlagt historikk har sin endestasjon omtrent samtidig som en sak starter.

Det er ofte en effektiv strategi og innrømme at ting ikke har vært helt bra, men at nå er alt så mye bedre og det er nå (aktualitetskrav) og ikke tidligere som skal vurderes. Min tanke er at de som skal vurdere og avgjøre en sak i større grad burde vise skepsis til timingen av når vedkommende uttaler seg symptomfi og et nytt menneske.

Barneloven § 46 – Rett til å bli hørt hvis du har samvær men ikke del i foreldreansvaret

Det ligger i foreldreansvarets at du både har en rett og en plikt til å omsorg for dine barn og da også få nødvendig informasjon for å gi slik omsorg.

Barneloven § 30. Innhaldet i foreldreansvaret.

Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov.

Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad.

Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode.

Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i verjemålslova 22. april 1927 nr. 3.

Selv om du ikke har del i foreldreansvaret, men du har en samværsavtale, så har du krav på å bli hørt før den som har foreldreansvaret alene tar avgjørelser som vil gjøre det vanskelig å utøve samværsretten. Dette vil mest praktisk være å flytte ut av landet.

Barneloven § 46. Rett til å bli høyrd før ei avgjerd om framtida til barnet.

Den som har samværsrett med barnet, skal så langt råd er, få uttale seg før den som har foreldreansvaret, tek avgjerder som vil gjere det umogeleg eller vesentleg vanskelegare å utøve samværsretten.

Det er også sånn at selv om du ikke har del i foreldreansvaret så har du rett til opplysninger om barnet;

Barneloven § 47. Rett til opplysningar om barnet.

Har den eine av foreldra foreldreansvaret aleine, skal denne gje den andre opplysningar om barnet når det blir bede om det. Den andre har også rett til å få opplysningar om barnet frå barnehage, skule, helse- og sosialvesen og politi, om ikkje teieplikta gjeld andsynes foreldra. Slike opplysningar kan nektast gjeve dersom det kan vere til skade for barnet.

Avslag på krav om opplysningar etter første stykket andre punktum kan påklagast til fylkesmannen. Reglane i forvaltningslova kapittel VI gjeld så langt dei høver, jamvel om avslaget er gjeve av private.

I særlege høve kan fylkesmannen avgjere at den som ikkje har foreldreansvaret, skal tape opplysningsretten etter paragrafen her.

Hålogaland Lagmannsrett – Sak etter barneloven

16. mars 2017 er advokat Christian Wulff Hansen i Hålogaland lagmannsrett i sak etter barneloven. Hålogaland lagmannsrett holder til i Tromsø, men setter for anledningen rett i Mosjøen.

Hålogaland lagmannsrett er den femte største av de seks lagmannsrettene i Norge. Lagmannsretten er Nord-Norges ankedomstol.

Lagdømmet omfatter fylkene Nordland, Troms og Finnmark samt Svalbard og Jan Mayen.

Les mer om Hålogaland lagmannsrett her