Tvistelovens regler om å angi vitner i stevning og tilsvar passer ikke i foreldrekonflikter

bevis vitner rettssak foreldrekonflikt

Tvisteloven er den generelle loven som regluerer sivilprosessen. En type sivilprosess er barneretten (før kalt barnefordelignssaker, nå oftere kalt foreldrekonflikter) og også Barneloven har regler om prosess.

Grunnleggende juridisk metode er at spesiallover går foran generell lovgivning. Altså, hvor det er motstrid mellom tvisteloven og barneloven, så går barneloven foran. Er det ikke motstrid så utfyller reglene hverandre.

Det overskriften viser til er at innhold i stevning og tilsvar er regulert slik i tvisteloven:

§ 9-2.Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a. domstolen,
b. navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c. det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d. den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e. de bevis som vil bli ført,
f. grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g. saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

§ 9-3.Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a. saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b. den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c. de bevis som vil bli ført, og
d. saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag fo den videre saksforberedelse.

 

I barneloven er dette kortere og enklere og ser slik ut:

§ 58.Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

Det er ikke motstrid av betydning mellom bestemmelsene og man kan si at barnelovens bestemmelse mer viser til spesifikke ting som bør være med. Bestemmelsen i barneloven sier ingenting om vitner/bevis, så da gjelder tvistelovens bestemmelser. Problemet er bare at barnesaker ofte pågår over flere måneder i rettsapparatet. Det tas ut stevning, det er 1–3 saksforberedende møter, så begynner oppkjøringen til en eventuell hovedforhandling om saken ikke er løst tidligere. Så, det som er den praktiske hovedregelen er at nesten ingen angir vitner i stevning eller tilsvar i saker etter barneloven selv om tvisteloven vil man skal fremlegge hvilke bevis som vil bli ført. Ideelt ville det vist forståelse for hvordan barnelovsprosessen fungerer om det i barnelovens prosessregler adresserte dette, men i stedet er det en slags aksept for det meste at man bare lar være. For hvem vet hvilke vitner som er aktuelle når en hovedforhandling skal opp. Kanskje er det gått 1,5 år siden stevningen ble sendt inn. Kanskje har det tilkommet mange nye personer som kan si noe fornuftig og kanskje er det mange som ikke lengre sitter på informasjon som nå er fokus i saken. Kanskje har man ryddet bort enkelte problemstillinger i den forberedende prosessen og ikke lengre trenger å belyse temaet. Kanskje har sakkyndige utredet spørsmålet godt og kanskje har et tidligere potensielt vitne allerede sagt alt som var viktig til sakkyndige og nå står godt nok redegjort for i rapporten. Vitnene er ikke lett å ha en mening om før man nærmer seg hovedforhandlingen, nettopp da barnesaker er dynamiske. Det er ikke en statisk situasjon som skal avgjøres. ikke hva som skjedde på en gitt dato tilbake i tid. Det er den aktuelle situasjonen som skal vurderes og da er det ikke harmoni mellom å måtte angi bevisene ved stevning eller tilsvar og aktualitetsprinsippet.

Salten og Lofoten tingrett – sak etter barneloven

domstolen i bodø kof

 

I dag, 14. juni 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Salten og Lofoten tingrett (rettssted Bodø) i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler barneloven § 36 (fast bosted) mfl.

Hålogaland lagmannsrett – sak etter barneloven

 

I da er advokat Christian Wulff Hansen i Hålogaland lagmannsrett i sak etter barneloven § 36 mfl. Saken går over to dager. Saken gikk i Helgeland tingrett i første instans.

Hålogaland lagmannsrett setter rett i denne saken i Bodø hvor de deler lokaler med Salten og Lofoten tingrett.

 


 

Har du behov for bistand i din sak? Ring meg på 751 75800

Helgeland tingrett – Sak etter barneloven

Helgeland tingrett mo i rana

I dag, 23. mai 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Helgeland tingrett i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler barneloven § 36 (fast bosted) mfl.

Mo i Rana er 1 av 4 steder på helgeland det settes rett: Mosjøen, Sandnessjøen, Brønnøysund og Mo i Rana

Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

trøndelag tingrett i steinkjer

I dag, 19. mai 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Trøndelag tingrett i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler samvær etter barneloven.

Trøndelag tingrett har flere rettssteder. Denne saken går i Steinkjer (tidligere Inntrøndelag tingrett)

Indre og Østre Finnmark tingrett – Sak etter barneloven

Sis-ja Nuorta-Finnmárkku diggegoddi

I dag, 10. mai 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Indre og Østre Finnmark tingrett (Sis-ja Nuorta-Finnmárkku diggegoddi) i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler samvær etter barneloven.

Saken går delvis digitalt.

Helgeland tingrett – Sak etter barneloven

helgeland tingrett rettssted sandnessjøen

I dag, 26. april 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Helgeland tingrett (Rettssted Sandnessjøen) i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler barneloven § 36 (fast bosted) mfl.

Sandnessjøen er 1 av 4 steder på helgeland det settes rett: Mosjøen, Sandnessjøen, Brønnøysund og Mo i Rana

De ledende spørsmåls rike

lukkede spørsmål og ledende spørsmål

«Var det slik at mor ikke ville ta imot råd og veiledning?» er et fiktivt ledende spørsmål. I stedet for å spørre «hvordan stilte mor seg til råd og veiledning?» velger advokaten ofte å stille spørsmål der det bare er å svare ja eller nei. Altså bekrefte eller avkrefte. Dette er et lukket spørsmål og det leder den som skal svare til det svaret man er ute etter. Man legger da svaret i spørsmålet i stedet for at svaret evt. kommer fra den som er informasjonsleverandøren.

Det er grunnleggende i sakførsel at man skal unngå en slik måte å føre en utspørring på. I amerikanske rettssaler ser man gjerne på TV og film at man roper «objection, leading» – og det er det samme man drøfter her.

Hvorfor er det problematisk med slike spørsmål? Det er problematisk fordi man ikke vet om vitnet eller parten ellers ville gitt dette svaret. Det blir advokaten som blir vitne/part uten at det er tilsiktet rolle, mens den som svarer blir redusert til en formell bekrefter/avkrefter og man vet ikke om vedkommende i det hele tatt vurderer eller sitter på det faktum det er snakk om.

Ukulturen med lukkede, ledende spørsmål opplever jeg har blitt større de siste årene. I mindre og mindre grad griper saksstyrer inn i og det er en følelse av at det har blitt mer greit med den type utspørring, selv om dette nok ikke er tilsiktet. Min opplevelse er at Fylkesnemndene i mye mindre grad griper inn i slik fremtreden enn domstolene.

Møter på teams

norges beste barnefordelingsadvokat

Det siste året har påvirket hvordan jeg tenker om driften av advokatpraksisen min fremover. Vi har hatt flere møter med domstolene og med fylkesnemndene på Teams eller lignende løsninger. Noen typer saker passer fint for i slike digitale format, mens andre møter, vanligvis de som krever at man er flere/mange deltakere over lengre tid, ikke går like knirkefritt. Jeg har i denne perioden også forsøkt å ha en del møter med klienter på Teams. Erfaringen med klientmøter digitalt er veldig gode. Her er det lite som går tapt opp mot møter på kontoret. Selv om det aldri blir helt det samme, så vil det gi en god del mer følelse av et personlig møte enn telefonmøter og gjør det lettere å føle at klient-advokat-forholdet er tillitsfullt og nært selv om det kan være lengre geografiske tilstander. Jeg ser derfor at det uansett situasjon i samfunnet fremover, nok blir en mye større andel digitale møter enn tidligere og at videomøter ikke i så stor grad erstatter fysiske møter, men at det nok kan erstatte en del telefonmøter.


Ønsker du å avtale et Teamsmøte med meg om din sak etter barneloven? ta kontakt ved å bruke kontaktskjemaet 

Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.


I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

«Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.»

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.