De ledende spørsmåls rike

lukkede spørsmål og ledende spørsmål

«Var det slik at mor ikke ville ta imot råd og veiledning?» er et fiktivt ledende spørsmål. I stedet for å spørre «hvordan stilte mor seg til råd og veiledning?» velger advokaten ofte å stille spørsmål der det bare er å svare ja eller nei. Altså bekrefte eller avkrefte. Dette er et lukket spørsmål og det leder den som skal svare til det svaret man er ute etter. Man legger da svaret i spørsmålet i stedet for at svaret evt. kommer fra den som er informasjonsleverandøren.

Det er grunnleggende i sakførsel at man skal unngå en slik måte å føre en utspørring på. I amerikanske rettssaler ser man gjerne på TV og film at man roper «objection, leading» – og det er det samme man drøfter her.

Hvorfor er det problematisk med slike spørsmål? Det er problematisk fordi man ikke vet om vitnet eller parten ellers ville gitt dette svaret. Det blir advokaten som blir vitne/part uten at det er tilsiktet rolle, mens den som svarer blir redusert til en formell bekrefter/avkrefter og man vet ikke om vedkommende i det hele tatt vurderer eller sitter på det faktum det er snakk om.

Ukulturen med lukkede, ledende spørsmål opplever jeg har blitt større de siste årene. I mindre og mindre grad griper saksstyrer inn i og det er en følelse av at det har blitt mer greit med den type utspørring, selv om dette nok ikke er tilsiktet. Min opplevelse er at Fylkesnemndene i mye mindre grad griper inn i slik fremtreden enn domstolene.

Møter på teams

norges beste barnefordelingsadvokat

Det siste året har påvirket hvordan jeg tenker om driften av advokatpraksisen min fremover. Vi har hatt flere møter med domstolene og med fylkesnemndene på Teams eller lignende løsninger. Noen typer saker passer fint for i slike digitale format, mens andre møter, vanligvis de som krever at man er flere/mange deltakere over lengre tid, ikke går like knirkefritt. Jeg har i denne perioden også forsøkt å ha en del møter med klienter på Teams. Erfaringen med klientmøter digitalt er veldig gode. Her er det lite som går tapt opp mot møter på kontoret. Selv om det aldri blir helt det samme, så vil det gi en god del mer følelse av et personlig møte enn telefonmøter og gjør det lettere å føle at klient-advokat-forholdet er tillitsfullt og nært selv om det kan være lengre geografiske tilstander. Jeg ser derfor at det uansett situasjon i samfunnet fremover, nok blir en mye større andel digitale møter enn tidligere og at videomøter ikke i så stor grad erstatter fysiske møter, men at det nok kan erstatte en del telefonmøter.


Ønsker du å avtale et Teamsmøte med meg om din sak etter barneloven? ta kontakt ved å bruke kontaktskjemaet 

Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.


I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

«Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.»

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.

Skal barn som høres ha tilbakemelding flere ganger i løpet av en prosess?

skal barn ha tilbakemelding etter midlertidige avgjørelser eller avtaler

I barneloven § 61, første ledd, nr. 4 står det bl.a at

Der barnet har formidla meininga si, skal dommaren eller den dommaren peiker ut orientere barnet om utfallet av saka og korleis meininga til barnet har blitt teke omsyn til.

Dette er altså en «skal» regel. Det vil si at en kan ikke unnlate å gi barnet tilbakemelding om dette. Noen ganger er hvem og hvordan betydelig viktigere enn i andre saker, men det skal gjøres. Spørsmålet som jeg reiser i dette innlegget er om barnet har krav på tilbakemelding også når det er inngått midlertidige avtaler f.eks. mellom saksforberedende møter eller om det bare er hvor saken er endelig avsluttet at barnet skal gis tilbakemelding. Evt. om dette er noe man kan gjøre etter hva som er hensiktsmessig i hver enkelt sak.

Noen innspill, tanker, i denne sammenheng er:

  1. Det beste for barnet, jf. § 48 skal gjelde ikke bare resultatet i saken, men også prosessen. Kan man si at dersom det beste for barnet er flere tilbakemeldinger så er det også det man bør gjøre?
  2. Ordlyden viser til utfallet av «saken» og det kan peke på utfallet av stevningen og da det endelige resultatet. Til eksempel så er «sak» i barnelovens forstand stevning og ikke begjæring. Derfor har man bestemmelsen i § 60 om at man kan få en midlertidig avgjørelse før sak er reist.
  3. Det er tilfeller hvor nettopp at barnet får tilbakemelding også i utprøving av avtaler midlertidig at avtalens gjennomføringskraft og soliditet kan avhenge av hvordan barnet får formidlet enigheten. Dette gjelder spesielt i saker hvor en mistenker at bostedsforelder påvirker barnets motvilje til samvær.
  4. Et annet argument kan være at dersom barnet uttaler seg ved flere anledninger etterfulgt av avgjørelser eller avtaler så skal tilbakemelding gis. Det er ikke uvanlig at et barn blir hørt før et saksforberedende møte og at et barn blir hørt igjen før neste saksforberedende møte eller hovedforhandling. Det at barnet høres flere ganger og da at barnets mening i flere avtaleverk eller avgjørelser tas hensyn til enten på forskjellige måter eller at barnet endrer mening, kan tilsi at barnet får tilbakemelding de gangene barnet har kommet med sine innspill.

Forarbeidene (Prop.85 L (2012-2013)) har ikke tatt for seg denne problemstillingen

Forslaget om en ny bestemmelse hvor beslutningstakeren (dommeren) får ansvar for at barnet blir orientert om utfallet av saken og forklart hvordan barnets ønske/mening er tatt hensyn til, er fremmet for å bringe norsk rett bedre i samsvar med barnekonvensjonen. I de generelle kommentarer til artikkel 12 uttrykker FNs barnekomité seg slik:

«Siden barnet har rett til å kreve at hans eller hennes synspunkter blir tillagt behørig vekt, skal beslutningstakeren orientere barnet om utfallet av prosessen, og forklare hvordan hans/hennes synspunkter er blitt tatt hensyn til. Tilbakemeldingen er en garanti for at barnets synspunkter ikke bare blir hørt som en formalitet, men også tatt alvorlig. Informasjonen kan gi barnet grunnlag for å insistere, samtykke eller legge fram et nytt forslag, eller den kan motivere barnet til å fremme en anke eller en klage, dersom det dreier seg om en rettslig eller administrativ prosedyre.»

Departementet kan ikke se at hensynene Borgarting lagmannsrett viser til, se kapittel 6.2.3, skal stå i veien for barnas mulighet for å få tilbakemelding om resultatet fra dommeren selv eller den vedkommende peker ut. Dommeren vil ha mulighet til å la seg bistå ved orienteringen av en sakkyndig eller annen særlig egnet person. Dommeren kan også peke ut noen som skal orientere barnet og gi føringer om hvordan det skal skje. Dersom en sakkyndig tidligere har snakket med barnet, vil det ofte være den foretrukne løsningen at den samme personen orienterer barnet. I de tilfeller der det er oppnevnt en advokat eller en annen representant for barnet, kan det være mest hensiktsmessig at denne gir orienteringen. Det er sentralt at tilbakemeldingen tilpasses barnets alder og modenhet.

Departementet foreslår at tilbakemeldingsplikten plasseres i barneloven § 61 første ledd nr. 4

Jeg tenker at loven nok tar sikte på at det er «saken» og dermed den endelige avgjørelsen lovteksten tar sikte på å dekke, men samtidig antar jeg også at dersom det tilfører saken noe positivt og da er barnets beste at det gjøres, så bør det åpnes for at det også gjøres etter midlertidige avtaler/avgjørelser.

 


Ønsker du bistand i din sak etter barneloven? Ring advokat Wulff Hansen på 751 75 800

Spørsmål om dommer og sakkyndiges habilitet

sakkyndiges habilitet

Et spørsmål som regelmessig kommer opp i saksforberedende møter når man skal gå over til hovedforhandling er om dommeren som har hatt de saksforberedende møtene er habil til å dømme i hovedforhandlingen og om sakkyndige som har hatt meklerrolle etter § 61, første ledd nr. 1 kan utrede saken etter nr. 3.

I noen tingretter er det så vanlig å holde separate møter mellom partene når det mekles og at det er sakkyndige som gjør den jobben at det skal svært mye til for at dommeren kan gjøre seg inhabil. Det er selvfølgelig mulig at dommeren har gått vel langt i å uttrykke sin mening i saken eller har adressert den ene parten på tomannshånd på en slik måte at dommeren ikke lengre er habil. Dommeren skal som hovedregel forholde seg til det som kommer frem under hovedforhandlingen og tar ikke notater til bruk senere i de saksforberedende møtene. Det skal derfor være uproblematisk å skifte dommer om forhandlingene strander. Noen tingretter virker å ha dette som hovedregel, mens andre synes å ha som hovedregel at samme dommer følger prosessen så lenge ingen motsetter seg det. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål også da noen tingretter bare har 1-2 dommere.

Når det gjelder sakkyndige derimot er det min oppfatning at hovedregelen må være at den sakkyndige som har forsøkt å mekle mellom partene etter nr. 1 ikke kan utrede saken etter nr. 3. Det er svært forskjellige roller som inntas og det vil påvirke hvordan klientene forholder seg til den sakkyndige i mekling dersom de vet at det er mulig at vedkommende skal utrede saken senere. Videre vil det være nærliggende å tro at opplysninger som gis under andre forutsetninger i særmøter kan virke inn på utredningen.

Det som derimot synes å gå igjen er at sakkyndiges habilitet eller bruk av sakkyndige i ny rolle tas opp i åpent møte og at mange kvier seg for å gi uttrykk for mistillit eller ønske om å bytte når de blir spurt foran sakkyndige. Dette bør unngås. Det samme gjelder spørsmål om dommerens rolle videre. Her bør det gis frist til partene for å uttale seg noen dager senere.

Bufetat og Bufdir

Hva er forskjellen på Bufetat og Bufdir?

Hva er forskjellen på Bufetat og Bufdir?

En statlig etat er et forvaltningsorgan som har et sentralt hovedkontor med underliggende regionale og/eller lokale kontor. Det finnes flere typer etater hvorav et direktorat er en type etat.

Et direktorat er et statlig forvaltningsorgan som har myndighetsoppgaver og som har hele landet som virkefelt. Alle tilsynsorganer regnes som direktorater. Som navnet tilsier, er direktorater underlagt en direktør.

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) hjelper barnevernstjenesten i kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet. Bufetat rekruterer fosterhjem og passer på at disse får nøvendig opplæring og veiledning.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er etatstyrer for Bufetat og har oppgaver som fagdirektorat for hele barnevernet. Bufdir har videre oppgaver innen familievern, ekteskapssaker, incestsenter, adopsjon mm.

Må det varsles før man går til sak etter barneloven?

Nei, det er i utgangspunktet ikke nødvendig med prosessvarsel etter tvisteloven § 5-2 i saker om fast bosted, samvær eller foreldreansvar. Grunnen til at disse prosessen er unntatt varslingsplikten er at slike saker ikke kan bringes til domstolene uten at det foreligger gyldig meklingsattest. Det at partene har forsøkt mekling først anses som et tilstrekkelig varsel til den parten som blir stevnet om at dette vil kunne komme til å skje.

Det er likevel slik at dersom man har meklet om samvær og har tenkt å ta ut stevning om fast bosted så bør det mekles da det er et annet tema. Her syndes det stort av både advokater og domstoler, så det har nok ikke stor praktisk betydning.

«Vanlig» julesamvær etter loven og i praksis

Barneloven har som jeg har vært inne på flere ganger en definisjon på «vanlig samvær» i barneloven § 43. Det understrekes at dette er en definisjon og ingen minsterett eller lovfestet rett. Mange bruker likevel lovens definisjon som utgangspunkt for de avtaler de inngår, men når det kommer til julesamvær er hovedregelen i praksis at de fleste deler julehøytiden i to, slik at den ene har delen med juleaften og den andre har delen med nyttårsaften og så bytter de på å ha første og andre del hvert annet år.

Men hva er definisjonen på vanlig i loven?

Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka med overnatting, annakvar helg, til saman tre veker i sommarferien, og annankvar haust-, jule-, vinter- og påskeferie.

Lovteksten gir uttrykk for at vanlig er hver annen juleferie. Det er kanskje på tide å oppdatere også denne delen av «vanlig» i loven slik at den er på linje med det som de aller fleste praktiserer. I mitt daglige virke ser jeg selvfølgelig unntaksvis at noen ønsker lovens definisjon og bytter på å ha hele ferien. Dette gjelder vanligvis foreldre hvor det er stor geografisk avstand og man ønsker å spare barna for reise i romjulen.

Den mest vanlige formuleringen jeg ser i avtaler om julesamvær er en versjon av disse:

  • Juleferien deles i to deler; fra dagen for skoleslutt til 27. desember kl 15:00 og fra 27. desember kl. 15:00 til dagen for skolestart. Hvert annet år skal barna være hos mor første del av julen og far andre del av julen, så hos far første del av julen og mor andre del av julen.
  • Julen deles i to deler, fra 23. desember kl 17:00 til 27. desember kl 15:00, og fra 27. desember kl 15:00 og til 1. januar kl 17:00. Partene bytter på hvem som skal ha første og andre del hvert annet år. I år skal barna være hos far første del av julen.

 

 

 

Namdal tingrett – Sak etter barneloven

28. august 2018 er advokat Christian Wulff Hansen i Namdal tingrett i sak etter barneloven.

For det meste møter man under saksforberedende møter i Namdal tingrett en modell hvor partene sammen med sine advokater, dommer og sakkyndig sitter rundt samme bord og får fortelle sin side av saken og hvor meklingen i hovedsak foregår under fellesmøte, men med mulighet for klient og advokat til å be om pause for å drøfte forslag. Som påpekt tidligere er det ofte store forskjeller mellom tingrettene på hvordan disse møtene gjennomføres.

Advokater som jobber med saker etter barneloven

Barneloven er annerledes enn mange andre lover. Ikke bare sier den noe om hvilket motiv alle avgjørelser skal ha (barnets beste, jf. § 48), men loven sier også litt om hvordan advokater skal handle når de jobber med saker etter barneloven. Det fremgår av §49 at Advokater som jobber med saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar bør vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning og at advokater skal opplyse foreldre om meklingmuligheter.

Bestemmelsen forplikter egentlig ikke. Den forteller advokater som jobber med slike saker at det er ønskelig at de er forliksinnstilt og ikke prosessaggressiv. Hvis de ikke er det så… vel, så ingenting. Det skjer ingenting. Det kommer ingen brev fra noen og ingen griper inn i noen sammenheng. På en måte er bestemmelsen litt i konflikt med bestemmelsen i § 56, 2. ledd om at man må legge frem gyldig meklingsattest for å få tilgang til retten ved stevning. Meklingsattesten er et bevis for retten om at partene har forsøkt å løse konflikten ved mekling.

 

Barneloven § 49. Advokatar

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.