Hovedregelen er ikke domstolens eneste valg

ikke ha saksforberedende møte

 

Hovedregelen når en sak om fast bosted,samvær eller foreldreansvar skal behandles i tingretten følger av barneloven § 61, første ledd, nr. 1:

§ 61.Avgjerder under saksførebuinga

Retten fastset tid for hovudforhandling straks eller etter at eitt eller fleire av tiltaka i nr. 1 til 7 nedanfor er gjennomført.

1. Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.

 

 

 

I noen saker er det åpenbart at det ikke er noe å forhandle om i slike møter. Likevel vil de fleste domstolene tvinge de igjennom. noen ganger med det utfallet at domstolene unødig skaper store prosesskostnader med reiser og forberedelser, kanskje tar parten fri fra jobben, så varer møtet i 40 minutter og alle er enige om at det ikke er noe poeng å prøve. Kanskje har dette også blitt sagt i stevning eller tilsvar eller i planleggingsmøte, men likevel krever retten et slikt møte selv om det var klart på forhånd at det ikke ville føre noe sted. Retten mange steder i lanet må bli flinkere til å ta signalene fra de som kjenner saken best og sortere ut de sakene der mekling ikke kan føre frem. feks der geografisk avstand er stor og begge partene er tydelige på at det er fast bosted som er kravet. ikke minst om samværet ikke er uenighet om for den som ikke har bosted for barnet. for advokater som må reise til rettsstedet blir dette fort sløsing med tid og som et minimum bør retten uoppfordret legge opp til digitale møter når dette på forhånd er den varslede situasjonen. Det stiller seg selvfølgelig annerledes dersom det er fremsatt krav om midlertidig avgjørelse.

Tvistelovens regler om å angi vitner i stevning og tilsvar passer ikke i foreldrekonflikter

bevis vitner rettssak foreldrekonflikt

Tvisteloven er den generelle loven som regluerer sivilprosessen. En type sivilprosess er barneretten (før kalt barnefordelignssaker, nå oftere kalt foreldrekonflikter) og også Barneloven har regler om prosess.

Grunnleggende juridisk metode er at spesiallover går foran generell lovgivning. Altså, hvor det er motstrid mellom tvisteloven og barneloven, så går barneloven foran. Er det ikke motstrid så utfyller reglene hverandre.

Det overskriften viser til er at innhold i stevning og tilsvar er regulert slik i tvisteloven:

§ 9-2.Sak reises. Stevningen

(1) Sak reises ved stevning til retten. Stevningen inngis skriftlig eller muntlig etter § 12-1 annet ledd.

(2) Stevningen skal angi
a. domstolen,
b. navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger,
c. det krav som gjøres gjeldende, og en påstand som angir det domsresultat saksøkeren krever,
d. den faktiske og rettslige begrunnelse for kravet,
e. de bevis som vil bli ført,
f. grunnlaget for at retten kan behandle saken dersom det kan være tvil om dette, og
g. saksøkerens syn på den videre behandling av saken, herunder avtaler som kan få betydning for behandlingen.

(3) Stevningen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken for partene og retten. Krav, påstand samt faktisk og rettslig begrunnelse skal være slik angitt at saksøkte kan ta stilling til kravene og forberede saken. Saksøkerens argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å ivareta disse hensyn. Stevningen skal gi retten grunnlag for å vurdere sin domsmyndighet og gi de nødvendige opplysninger for å få den forkynt og for å få kontaktet partene.

(4) Reises sak for å få overprøvd dom i forliksrådet eller tvistenemndsvedtak som får virkning som dom hvis det ikke bringes inn for domstolene, er det tilstrekkelig å oversende avgjørelsen til retten og angi at den ønskes overprøvd, den endring som kreves, og hva som menes å være feil ved avgjørelsen. Retten skal innhente dokumentene fra den instans som har truffet avgjørelsen. For tvangsvedtak som retten prøver etter kapittel 36, gjelder § 36-2 første ledd for hvordan sak reises.

 

§ 9-3.Skriftlig tilsvar

(1) Hvis ikke retten bestemmer at tilsvar skal avgis i rettsmøte etter § 9-5, skal saksøkte gi skriftlig tilsvar eller et muntlig tilsvar som retten setter opp skriftlig, jf. § 12-1 annet ledd. Retten skal fastsette en frist, som normalt bør være tre uker, for saksøkte til å inngi eller få satt opp tilsvaret. Retten skal gi nødvendig veiledning om hva tilsvaret må inneholde, og om konsekvensene av at tilsvar ikke avgis innen fristen eller er mangelfullt.

(2) I tilsvaret skal saksøkte opplyse om det framsatte krav godtas eller bestrides, eller om det gjøres gjeldende innsigelser mot at retten behandler saken.

(3) Tilsvaret bør angi
a. saksøktes påstand, som angir det domsresultat saksøkte krever,
b. den faktiske og rettslige begrunnelse for påstanden,
c. de bevis som vil bli ført, og
d. saksøktes syn på den videre behandling av saken.

(4) Saksøktes argumentasjon skal ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å gi et tilstrekkelig grunnlag fo den videre saksforberedelse.

 

I barneloven er dette kortere og enklere og ser slik ut:

§ 58.Stemnemål og tilsvar

Stemnemålet skal innehalde namn og adresse til foreldra og barna, og skal vise om usemja gjeld foreldreansvaret, flytting med barnet ut av landet, kvar barnet skal bu fast eller samværet, og gje ei kort utgreiing om grunnlaget for usemja og saksøkjarens påstand. Meklingsattest skal leggjast ved. Stemnemålet kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten skal forkynne stemnemålet for saksøkte. Tilsvaret skal gjere greie for kva for tvistepunkt det er usemje om, og gje ei kort utgreiing om korleis saksøkte ser på saka. I tillegg må tilsvaret innehalde den saksøktes påstand. Tilsvaret kan setjast fram på godkjent skjema.

Retten kan be om nærare utgreiing av saka frå partane dersom det trengst for å få saka godt nok opplyst.

Det er ikke motstrid av betydning mellom bestemmelsene og man kan si at barnelovens bestemmelse mer viser til spesifikke ting som bør være med. Bestemmelsen i barneloven sier ingenting om vitner/bevis, så da gjelder tvistelovens bestemmelser. Problemet er bare at barnesaker ofte pågår over flere måneder i rettsapparatet. Det tas ut stevning, det er 1–3 saksforberedende møter, så begynner oppkjøringen til en eventuell hovedforhandling om saken ikke er løst tidligere. Så, det som er den praktiske hovedregelen er at nesten ingen angir vitner i stevning eller tilsvar i saker etter barneloven selv om tvisteloven vil man skal fremlegge hvilke bevis som vil bli ført. Ideelt ville det vist forståelse for hvordan barnelovsprosessen fungerer om det i barnelovens prosessregler adresserte dette, men i stedet er det en slags aksept for det meste at man bare lar være. For hvem vet hvilke vitner som er aktuelle når en hovedforhandling skal opp. Kanskje er det gått 1,5 år siden stevningen ble sendt inn. Kanskje har det tilkommet mange nye personer som kan si noe fornuftig og kanskje er det mange som ikke lengre sitter på informasjon som nå er fokus i saken. Kanskje har man ryddet bort enkelte problemstillinger i den forberedende prosessen og ikke lengre trenger å belyse temaet. Kanskje har sakkyndige utredet spørsmålet godt og kanskje har et tidligere potensielt vitne allerede sagt alt som var viktig til sakkyndige og nå står godt nok redegjort for i rapporten. Vitnene er ikke lett å ha en mening om før man nærmer seg hovedforhandlingen, nettopp da barnesaker er dynamiske. Det er ikke en statisk situasjon som skal avgjøres. ikke hva som skjedde på en gitt dato tilbake i tid. Det er den aktuelle situasjonen som skal vurderes og da er det ikke harmoni mellom å måtte angi bevisene ved stevning eller tilsvar og aktualitetsprinsippet.

Helgeland tingrett – Sak etter barneloven

Helgeland tingrett mo i rana

I dag, 23. mai 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Helgeland tingrett i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler barneloven § 36 (fast bosted) mfl.

Mo i Rana er 1 av 4 steder på helgeland det settes rett: Mosjøen, Sandnessjøen, Brønnøysund og Mo i Rana

Trøndelag tingrett – Sak etter barneloven

trøndelag tingrett i steinkjer

I dag, 19. mai 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Trøndelag tingrett i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler samvær etter barneloven.

Trøndelag tingrett har flere rettssteder. Denne saken går i Steinkjer (tidligere Inntrøndelag tingrett)

Helgeland tingrett – Sak etter barneloven

helgeland tingrett rettssted sandnessjøen

I dag, 26. april 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Helgeland tingrett (Rettssted Sandnessjøen) i sak etter barneloven. Saken går over 1 dag og omhandler barneloven § 36 (fast bosted) mfl.

Sandnessjøen er 1 av 4 steder på helgeland det settes rett: Mosjøen, Sandnessjøen, Brønnøysund og Mo i Rana

Hun tok barna med seg uten å varsle

Hun tok barna med seg uten å varsle

Spørsmål:

«Mor til mine barn har ikke varslet meg på forhånd og flyttet bare plutselig med våre barn. Er det lov? Hva gjør jeg nå?»

Svar:

Det er ofte vanskelig å forstå at det er en forskjell på hva som er lov og hva som er mulig å gjøre uten at noen griper inn. Barneloven har bestemmelser om varslingsplikt og andre plikter som følger av at den som har barna fast hos seg (fast bosted) og da også registrert på seg i folkeregisteret, må gjøre dersom det er et ønske om å flytte. Det er av betydning om flyttingen har konsekvens for utøvelsen av ditt samvær eller ikke. Dersom mor flytter innad i samme by, eller flyttingen har minimal betydning for om du kan fortsette å utøve samværet som du har, kan det være innenfor hva som er tillatelig at hun ikke har varslet deg. Har hun derimot flyttet flere mil unna og det ikke lengre er mulig å følge samme samværsplan eller samværet blir vanskeliggjort på grunn av lang eller dyr reisevei, så skal hun varsle deg i tråd med barneloven 12 uker i forkant av flyttingen. Hun plikter da også å kalle inn til mekling på familievernkontoret.

Så hvorfor nullstilles ikke bare situasjonen eller barna sendes over til den andre forelderen dersom varslingsplikten brytes? Det er ingen automatisk konsekvens ved å ikke varsle. Det er ingen som griper inn i denne situasjonen og det er helt om til samværsforelderen selv å gi forholdet konsekvens ved å begjære en midlertidig avgjørelse for tingretten. Det kan gjøres i slike tilfeller uten at det foreligger meklingsattest så det er ingen grunn å til å vente.

Alle situasjoner som oppstår og som reguleres helt eller delvis av barneloven skal avgjøres på bakgrunn av hva som vil være best for barnet i saken. Både prosessuelt og materielt. Det vil si at en vurdering av en slik situasjon kan komme til at ja, det var ikke varslet, men det beste for barnet er å bli boende på det nye stedet. Det skal derimot sies at jeg har opplevd flere saker hvor den som har tatt seg til rette på en slik måte har tapt saken nettopp fordi det er et utslag av dårlig samarbeidsevne og gir dårlige prognoser for fremtidig samarbeid. Videre kan det også få konsekvenser for saksomkostningsavgjørelsen.

bestemmelsen om varsling ser slik ut:

§ 42 a.Varsel og mekling før flytting

Dersom ein av foreldra vil flytte i Noreg eller ut av landet, og det er avtale eller avgjerd om samvær, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga.

Er ikkje foreldra samde om flytting, må den av foreldra som vil flytte med barnet krevje mekling etter § 51.


Har du behov for advokat i din sak, kontakt meg på 751 75 800 eller på dette kontaktskjemaet

Bare en dag fra eller til

saksforberedende møte kof

Meklingssituasjonen etter barneloven § 61, første ledd, nr. 1 (saksforberedende møte /KoF-møte) arter seg svært forskjellig fra gang til gang og fra domstol til domstol. Ofte er forskjellene også store fra dommer til dommer og fra sakkyndig til sakkyndig.

En situasjon man ofte møter på er at den som mekler sier at «ja, men det er jo bare en dag til» – Altså om samværet slutter på søndag eller mandag kan jo ikke ha så stor betydning. Eller om samværet starter onsdag eller torsdag kan jo ikke stå i veien for et forlik. Noen ganger kan det virke som om man snakker om 1 ekstra dag i året, men som regel vil det være snakk om 1 ekstra dag hver annen uke. fratrekt ferier så snakker vi om ca 3 uker ekstra i året hver gang man flytter på en dag. En dag utgjør en stor del av en uke. En dag er for mange viktig og det kan være at man allerede har strukket seg både en og to dager og at den ene dagen egentlig er 3 dager ekstra i forhold til det parten mener er best for barnet. En dag er aldri bare en dag. En dag er ofte også springbrettet til enda en dag. Bare en dag til retorikken bidrar til at parter i slike saker går ut og holder i det lengste på standpunkter som er en dag mindre enn det de egentlig kan gå med på og gjør de ikke det risikerer noen at de blir dratt en dag over sin komfortsone og at forliket ikke blir robust og at endringssak blir mer sannsynlig.

Spørsmål om dommer og sakkyndiges habilitet

sakkyndiges habilitet

Et spørsmål som regelmessig kommer opp i saksforberedende møter når man skal gå over til hovedforhandling er om dommeren som har hatt de saksforberedende møtene er habil til å dømme i hovedforhandlingen og om sakkyndige som har hatt meklerrolle etter § 61, første ledd nr. 1 kan utrede saken etter nr. 3.

I noen tingretter er det så vanlig å holde separate møter mellom partene når det mekles og at det er sakkyndige som gjør den jobben at det skal svært mye til for at dommeren kan gjøre seg inhabil. Det er selvfølgelig mulig at dommeren har gått vel langt i å uttrykke sin mening i saken eller har adressert den ene parten på tomannshånd på en slik måte at dommeren ikke lengre er habil. Dommeren skal som hovedregel forholde seg til det som kommer frem under hovedforhandlingen og tar ikke notater til bruk senere i de saksforberedende møtene. Det skal derfor være uproblematisk å skifte dommer om forhandlingene strander. Noen tingretter virker å ha dette som hovedregel, mens andre synes å ha som hovedregel at samme dommer følger prosessen så lenge ingen motsetter seg det. Det er selvfølgelig et ressursspørsmål også da noen tingretter bare har 1-2 dommere.

Når det gjelder sakkyndige derimot er det min oppfatning at hovedregelen må være at den sakkyndige som har forsøkt å mekle mellom partene etter nr. 1 ikke kan utrede saken etter nr. 3. Det er svært forskjellige roller som inntas og det vil påvirke hvordan klientene forholder seg til den sakkyndige i mekling dersom de vet at det er mulig at vedkommende skal utrede saken senere. Videre vil det være nærliggende å tro at opplysninger som gis under andre forutsetninger i særmøter kan virke inn på utredningen.

Det som derimot synes å gå igjen er at sakkyndiges habilitet eller bruk av sakkyndige i ny rolle tas opp i åpent møte og at mange kvier seg for å gi uttrykk for mistillit eller ønske om å bytte når de blir spurt foran sakkyndige. Dette bør unngås. Det samme gjelder spørsmål om dommerens rolle videre. Her bør det gis frist til partene for å uttale seg noen dager senere.

Hva sier forarbeidene om delt fast bosted?

delt bosted forarbeider

Delt bosted er et viktig tema for mange foreldre. Terskelen for å komme til delt bosted for domstolen er høy da loven angir at muligheten utgjør en snever unntaksregel. Men hva sier forarbeidene om hva som skal til for at man kommer gjennom det snevre nåløyet?


Barneloven § 36. Kvar barnet skal bu fast

Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos begge eller hos ein av dei.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge


Forarbeidene det vises til er Ot.prp, nr. 104 (2008-2009) side 72 og side 73 hvor kommentar til § 36, andre ledd fremgår:

Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene anses å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettssaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelse av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år

Når sakkyndige ikke vet hva han skal gjøre

Når sakkyndige ikke vet hva han skal gjøre

Flere steder i landet er retten litt i mangel av sakkyndige som har tid til å påta seg oppdrag. Det fører til at man leter litt utenfor distriktet og da blir det noen ganger slik at det velges en sakkyndig som retten og advokatene ikke har erfaring med fra tidligere. Man kan selvfølgelig spørre seg hva det er som gjør at disse har kapasitet, men det er et annet tema.

Det avholdes både planmøter (antar sakkyndige får kjennskap til innholdet) og det lages mandater til sakkyndige med oppnevningsbrev. Videre er det vanlig at dommer og sakkyndig snakker sammen før det saksforberedende møtet starter.

Så hva er problemet? Jo, jeg har opplevd sakkyndige som ikke helt vet hvordan han skal håndtere situasjonen i et saksforberedende møte. Kanskje skyldes det at vedkommende har vært i andre domstoler hvor saken avvikles på en annen måte. Det er spesielt i forhold til særmøter jeg har opplevd sakkyndige som ikke vet hva de skal gjøre. Som når jeg og min klient snakker med sakkyndige og etter samtalen så får vi vite at sakkyndige har hatt en samtale med den andre parten. Det skal ikke være mulig å ha samtale med en part etter den andre part og ikke ta med noe videre fra den andre samtalen. Ingenting om standpunkt eller begrunnelse og så på slutten si at kanskje vi skal møtes alle nå. Hvorpå jeg må si, skal du ikke snakke med de andre? og sakkyndige sier at det har han jo gjort. Men skal du ikke bringe våre synspunkter til dem? tja, jo, det kan jeg jo gjøre.