advokat christian wulff hansen i mosjøen

Barnets rett til samvær med begge foreldre: hva må den sakkyndige vurdere?

av
Barnets rett til samvær med begge foreldre: hva må den sakkyndige vurdere?

Barneloven §42 gir klare retningslinjer for samvær mellom foreldre og barn, selv om foreldrene ikke bor sammen. Dette betyr at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og den som har samvær kan ta avgjørelser som gjelder omsorgen for barnet under samværet. Men hva skjer hvis barnet skal bo fast med bare én av foreldrene?

I slike tilfeller må domstolen ta stilling til om barnet skal ha samvær med den andre forelderen og eventuelt hvor mye samvær det skal være. Avgjørelsen om samvær skal baseres på flere faktorer som barnets alder, barnets mening, relasjonen mellom barn og forelderen, forelderens fungering under samvær og best mulig samlet foreldrekontakt. Men også reiseavstand mellom foreldre og barnets tilknytning til nærmiljø hos begge foreldrene kan ha betydning. Samværene må ikke påvirke barnets behov for stabilitet, og hensynet til barnet ellers, som for eksempel behovet for å opprettholde kontakt med venner og å kunne følge opp fritidsaktiviteter mens det er hos samværsforelder.

Domstolen kan også bestemme at samvær skal skje på bestemte vilkår, som at samvær skal skje under tilsyn av en person barnet har tillit til. Domstolen kan også bestemme andre typer vilkår, enn vilkår direkte knyttet til praktiske forhold ved gjennomføring av samværet, som vilkår for å styrke foreldrefunksjoner og foreldresamarbeid. Eksempler på dette kan være behandling for rusavhengighet eller psykisk helse, eller et kurs i sinnemestring.

I saker der det er uenighet om samvær, kan en sakkyndig person bli involvert. Den sakkyndige kan undersøke samværsforelderens omsorgs- og samværskompetanse samt relevante aspekter knyttet til barnets ønsker og behov. Det er viktig å vurdere hvordan barnet reagerer på samvær, hvor lenge de varer og hva de kan skyldes, hvordan eventuelle reaksjoner kan avhjelpes, samt hvordan overgangen fra bosteds- til samværsforelder skal foregå.

I noen tilfeller kan domstolen også bestemme at samvær skal skje under tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Dette kan være aktuelt hvis det er mistanke om at samværsforelderen kan utgjøre en risiko for barnet, eller hvis det er konflikt mellom foreldrene som kan påvirke samværet på en negativ måte.

Foreldreansvar og betydningen av en sakkyndig vurdering i konfliktsaker

av
Foreldreansvar og betydningen av en sakkyndig vurdering i konfliktsaker

Foreldreansvar er en sentral del av barneloven og det er lovens utgangspunkt at foreldre har felles foreldreansvar. Dette betyr at foreldre har både rett og plikt til å bestemme for barnet i personlige forhold. Regler om foreldreansvar finnes i barneloven kapittel 5.

Dersom foreldrene har felles foreldreansvar, er det en forutsetning at begge foreldrene må være enige i viktige beslutninger som angår barnet. Dette inkluderer blant annet valg av skole, religion, navnespørsmål, samtykke til adopsjon, utstedelse av pass og spørsmål om helsehjelp, ifølge barneloven § 30.

Foreldre skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Foreldre skal også legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet. Dette innebærer at jo eldre og mer moden barnet blir, desto større vekt skal legges på dets synspunkter.

I saker om foreldreansvar kan domstolen be en sakkyndig vurdere om det er spesifikke grunner til at foreldrene ikke vil klare å ta beslutninger som faller inn under foreldreansvaret i fellesskap. Dette kan for eksempel være tilfelle i situasjoner der foreldrene har en høy konfliktnivå, har vansker med å kommunisere eller samarbeide, eller der det foreligger alvorlige saker som vold, overgrep eller rusproblemer.

Den sakkyndige kan hjelpe til med å kartlegge årsakene til konfliktnivået mellom foreldrene og komme med forslag til løsninger for å bedre samarbeidet mellom dem. Videre kan den sakkyndige bidra til å avklare hvilke beslutninger som vil være til barnets beste og hvilke foreldrene kan ta i fellesskap.

Det er viktig å merke seg at selv om den sakkyndige kan gi råd og anbefalinger, er det alltid domstolen som skal avgjøre hva som er til barnets beste. Domstolen kan derfor velge å fravike den sakkyndiges anbefalinger dersom det finnes gode grunner til dette.

Retten adgang til å se bort fra partenes prosesshandlinger – Saker uten fri rådighet

av
advokat christian Wulff Hansen i Mosjøen - ekspert på barnefordeling

Tvisteloven §11-4 gir retten adgang til å se bort fra partenes prosesshandlinger når offentlige hensyn begrenser deres rådighet i saken. Dette betyr at selv om partene har inngått en avtale eller foretatt en disposisjon i saken, kan retten likevel fravike denne hvis hensynet til samfunnets interesser tilsier det.

Dette unntaket gjelder blant annet i saker som omhandler personstatus, barns rettsforhold etter barneloven og administrative tvangsvedtak etter kapittel 36. Det gjelder også i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet.

Det er viktig å merke seg at retten kun kan avgjøre de krav som er reist i saken, selv om den ikke er bundet av partenes prosesshandlinger. Dette betyr at retten ikke kan gå utenfor det forhold som er gjort til søksmålsgjenstand, med mindre det gjelder spørsmål om barnevernsaker, der retten kan prøve alle spørsmål som er avgjort av fylkesnemnda.

Paragrafen bygger på NOU § 5-3 og gir en generell regel om når det gjelder unntak fra hovedreglene i § 11-2 om disposisjons- og forhandlingsprinsippet. Den må ses i sammenheng med regelen i § 21-2 annet ledd om at retten har plikt til å sørge for at bevisføringen gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag.

Bakgrunnen for paragrafen er at det kan være tilfeller der hensynet til samfunnets interesser veier tyngre enn partenes avtaler eller disposisjoner i saken. Dette kan være tilfelle i saker som omhandler personvern, barns rettigheter og administrative tvangsvedtak.

Selv om paragrafen gir retten adgang til å se bort fra partenes prosesshandlinger, er det viktig å huske på at dette ikke betyr at retten kan utøve et skjønn fra sak til sak når det gjelder spørsmålet om partenes rådighet er begrenset. Dette er et rettsspørsmål som må avgjøres ut fra reglene om de aktuelle rettsforholdene.

I sum gir tvisteloven §11-4 retten adgang til å fravike partenes avtaler og disposisjoner i saker der offentlige hensyn begrenser deres rådighet. Det er imidlertid viktig å merke seg at retten kun kan avgjøre de krav som er reist i saken, og at dette unntaket kun gjelder i visse typer saker der samfunnets interesser veier tyngre enn partenes rettigheter og avtaler.