Det følger av barneloven § 41 at en forelder som har del i foreldreansvaret har rett til å ta med barnet på “stuttare” turer til utlandet. altså kortere utenlandsturer. Det er selvfølgelig forutsatt at dette er innenfor denne forelederens tid med barnet etter avtale med den andre forelderen hvis foreldrene ikke bor sammen.
Kortere er ikke definert i loven og det fremstår uklart hva som er grensen mellom et kortere utenlandsopphold og et lengre.
I kommentarutgaven til barneloven er heller ikke spørsmålet løst. Det fremkommer der at i første utgave av boken er 1 mnd regnet som kortere utenlandsferd, mens 3 mnd ble sett på som for lang tid. I en annen lovkommentar er grensen satt til 4 uker. Realiteten er at spørsmålet ikke er løst.
Opprinnelig i lovforarbeidene (Ot.prp nr. 56 (1996-97) vises det til på side 51 “turer til utlandet” og “ferie til utlandet.” Slik jeg ser det er dette en regel som er ment å tillate alt fra sydenturer til besøk av slektninger i andre land. Det vil som regel begrense seg selv med at skoler og noen ganger barnehage setter krav til oppmøte, samt at den andre forelder har en interesse av at det ikke går for lang tid uten tid med barnet. Jeg tolker dette som en typisk “ferie”-bestemmelse og at det under samvær (juleferie, påskeferie, sommerferie osv) ikke er noen lovmessig hindring for at ferien legges til utlandet. Det vil være naturlig at man legger begrensninger til innenfor den andres avtalte tid med barnet. Dersom den andre ikke har noe samvær i det hele tatt, men del i foreldreansvaret er det kunstig at denne skal ha for stor innflytelse på lengden og da vil det offentliges krav til oppmøte i forskjellige sammenhenger (skole, barnehage, helsekontroll, tannlege mv) sette en del skranker. Møtes det ikke til disse er som regel resultatet bekymringmelding til barneverntjenesten. Noe utover skolerutens sommerferie vil jeg tenke ikke er en kort utenlandstur.
Barneloven § 41. Utanlandsferd for barnet
Den som har sams foreldreansvar, kan ta med eller sende barnet på stuttare utanlandsferder. Har foreldra sams foreldreansvar, kan retten i orskurd setje forbod mot utanlandsferd for barnet, dersom det er uvisst om barnet vil kome attende. Forbodet kan gjelde ei enkelt reise eller ålment, og kan også setjast i ei sak om foreldreansvaret, kven barnet skal bu fast saman med, eller samværsrett. Retten kan ta førebels avgjerd for tida fram til saka er endeleg avgjord.
I sak der det vert nedlagt reiseforbod, skal barnet førast ut av passet til den som vil forlate landet, eller barnet sitt pass skal trekkjast attende, eller barnet kan setjast bort til andre på forsvarleg måte til saka er avgjord.
Dersom det er fare for at barnet ikkje vil kome attende, kan politiet leggje ned førebels utreiseforbod fram til saka kan handsamast av retten. Andre stykket gjeld tilsvarande. Eit førebels utreiseforbod kan ikkje påklagast.
Den av foreldra som ikkje har foreldreansvaret, kan ikkje reise ut av landet med barnet utan samtykkje frå den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav frå den som vil reise, gje samtykkje til utanlandsferd med barnet når det er openbert at barnet vil kome attende. Første stykket tredje og fjerde punktum gjeld tilsvarande for samtykkjet.
Barn som er fylt 12 år, må samtykkje i ei avgjerd om å dra på utanlandsferd utan ein forelder med foreldreansvar.
Samværsavtaler er skreddersøm i de alle fleste saker. Få velger å legge til grunn at det skal være “vanlig samvær” og følge lovens definisjon. Det er viktig å understreke at “vanlig samvær” er ingen minsterett til samvær, men bare en definisjon. Når man syr sammen en samværsavtale er det mange punkter som kan være relevant. Det er også mange måter å avvikle ferier på både mht fleksibilitet, deling, starttid osv.