I saker etter barneloven er hovedregelen at det innkalles til saksforberedende møter. Dette er møter som i all hovedsak er meklingsmøter og hvor det er stort fokus på å få til løsninger som er endelige eller midlertidige og ofte nesten for enhver pris. Det har vært en del debatt knyttet til hvor hardt partene skal presses mot forlik opp mot faren for å få saken tilbake i rettssystemet.
I rettens iver, og noen gang i sakkyndiges iver, etter å få til et midlertidig rettsforlik, kan det komme «løfter» som senere brytes. Et graverende eksempel jeg opplevde for noen år siden uttalte dommeren bastant i det første saksforberedende møtet at min klient ikke måtte være redd for at det ble etablert en status-quo-situasjon bare for at han lot motparten ha fast bosted frem til hovedforhandling og da tillate en flytting av barna til en annen by. Det ville være en kort periode og domstolen ville ikke vektlegge en periode på så få mnd når saken skulle behandles i hovedforhandling. Min klient, som i utgangspunktet ikke ønsket avtalen og som var redd for at dersom flytting skjedde, gikk under disse forutsetninger med på avtalen og slo seg til ro med at det var blanke ark når hovedforhandlingen skulle gjennomføres.
Det første dommeren sa da hovedforhandlingen startet var at det nå hadde etablert seg en status-quo-situasjon og at det skulle mye til for at han som dommer skulle komme til at barna skulle flyttes.