Barneloven § 61 første ledd nr. 5 gir retten adgang til å oppnevne en advokat eller annen representant for barnet for å ivareta barnets interesser i rettssaker. Denne bestemmelsen er ment som en unntaksbestemmelse og kan være særlig relevant i tilfeller der retten ikke oppnevner en sakkyndig etter samme paragraf.
Målet med å bruke en sakkyndig i mekling og veiledning er å endre foreldrenes fokus fra deres egen konflikt til hva som er best for barnet. Det kan imidlertid være situasjoner hvor barnets spesifikke behov eller interesser krever oppnevning av en egen representant, spesielt for eldre barn som trenger å fremme sine interesser uten å ha partsrettigheter.
Representanten for barnet har som oppgave å sikre at saken er godt opplyst og at saksbehandlingen ivaretar barnets beste. Dette innebærer å samtale med barnet, gi informasjon og støtte, og påse at barnets syn kommer tydelig frem. Representanten har tilgang til saksdokumentene og kan gi råd om saksbehandlingen. Kommunikasjonen med retten skal foregå skriftlig eller i rettsmøter, og representanten kan være til stede under disse møtene for å stille spørsmål, men har ikke ytterligere prosessuelle rettigheter.
Det er dommeren som primært er adressat for representantens arbeid. Formidlingen av barnets syn, i henhold til barneloven § 31, skjer vanligvis gjennom dommersamtaler eller sakkyndige. Departementet anser at det oftest vil være mest hensiktsmessig å oppnevne en advokat i denne rollen, gitt personens evne til å kommunisere med barn og forståelse for barns kognitive og emosjonelle prosesser. Det er viktig at representanten er klar over at barn ofte tror at de har større innflytelse på avgjørelser enn hva som er mulig eller tilrådelig.
Et alternativ til å oppnevne en advokat som representant for barnet, er å velge en person med barnefaglig bakgrunn. Denne personen bør også ha grunnleggende forståelse for rettsprosessen for å ivareta barnets interesser på en adekvat måte.
