Kvatliteten på faglig arbeid varierer like mye blandt barnevernansatte, sakkyndige, skoler, helsestasjoner og andre som har innvirkning på en sak etter barneloven eller barnevernloven. Til stadighet opplever jeg at ny sakkyndig er grunnleggende uenig med en tidligere oppnevnt sakkyndig. Variasjonen er så stor at det er grunn til å være alvorlig bekymret. Hvor en psykolog går langt i å krisedømme en situasjon kan neste sakkyndige som indersøke saken konkludere motsatt og “frikjenne” enkelte handlinger. Jeg tror ikke løsningen er at det oppnevnes to sakkyndige, selv om jeg er klar over at dette noen ganger blir gjort. Mulig det er et lite skritt i riktig retning, men jeg har opplevd at det blir en slags symbiose mellom disse to sakkyndige og lite selvstendighet. ed et tilfelle forstod jeg det slik at den ene hadde gjennomført feltarbeidet, mens den andre hadde skrevet rapporten. Hva er da poenget?
Løsningen ligger nok mye i at retten tar tilbake avgjørelsene i barnefordelingssaker. Det er faktisk slik at mye er juss og lovbestemt og ikke ren psykologi og varierende og uforutsigbart skjønn. Jeg tror barnefordelingssaker i fremtiden bør bruke mindre sakkyndige utredninger og mer sakkyndig meddommere. Da beholder retten stemmeretten sin og danser bare ikke etter takten satt av sakkyndige på forhånd.