Samværsprosent – Unaturlig å bruke prosent eller brøk i beskrivelse av samvær

Samværsprosent - Unaturlig å bruke prosent eller brøk i beskrivelse av samvær

Det er vanlig at foreldre som går gjennom en skilsmisse eller separasjon ønsker å avtale samvær med barna sine. Men når det kommer til å bestemme hvor mye tid hvert barn skal tilbringe med hver forelder, kan det være vanskelig å komme til enighet om hvilken form for tall som skal brukes for å beskrive samværsplanen.

Mange foreldre tyr til å bruke prosent eller brøk når de prøver å avtale samvær med barna sine. Men faktisk er det ikke naturlig eller vanlig å bruke prosent eller brøk når det kommer til samvær. Dette kan virke forvirrende og uklart for både foreldre og barn.

Barneloven i Norge gir ingen spesifikke retningslinjer for bruk av prosent eller brøk når man avtaler samvær. Loven snakker heller om antall dager, uker eller helger som barnet skal tilbringe med hver forelder. Dette gjør det lettere å forstå for både foreldre og barn hva som er avtalt, og det reduserer sjansene for misforståelser eller uenigheter.

Å bruke prosent eller brøk for å beskrive samværsplaner kan også føre til problemer hvis den totale tiden som er tilgjengelig for samvær endrer seg. For eksempel, hvis en forelder har en plutselig endring i arbeidstiden og ikke kan være tilgjengelig for samvær like mye som tidligere, kan det føre til forvirring og uenighet hvis samværet er avtalt som en prosentandel eller brøk.

En annen grunn til at det ikke er naturlig å bruke prosent eller brøk når man avtaler samvær, er at det kan være vanskelig å beregne nøyaktig hvor mye tid barnet faktisk tilbringer med hver forelder. Hvis for eksempel samværet er avtalt som en prosentandel, kan det være vanskelig å beregne hva som utgjør en “hel dag” eller en “hel uke” med samvær.

I stedet for å bruke prosent eller brøk, kan foreldre enkelt og tydelig avtale samvær ved å bruke antall dager, uker eller helger. Dette gir en klar og enkel beskrivelse av samværsplanen, og det kan redusere sjansene for misforståelser eller uenighet mellom foreldrene.

Så i stedet for å bruke prosent eller brøk når du avtaler samvær med barna dine, bør du vurdere å bruke antall dager, uker eller helger. Dette vil gjøre det enklere å forstå hva som er avtalt, og det vil redusere sjansene for uenighet og konflikt mellom foreldrene. Husk at barneloven i Norge snakker om antall dager, uker og helger når det gjelder samvær, så det er ingen grunn til å bruke en annen måte å beskrive samværet på.

Barnevernets taushetsplikt i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar

Barnevernets taushetsplikt i saker om fast bosted, samvær og foreldreansvar - advokat barnefordeling, foreldreansvar og samvær

Barnevernet er en viktig aktør i arbeidet med å beskytte barn som kan være i fare eller som trenger hjelp og støtte. Som en del av dette arbeidet har barnevernet taushetsplikt når det gjelder opplysninger om barn og deres familier. Taushetsplikten er en viktig beskyttelse for barnets rett til privatliv og personvern, og den gir også familier tillit til at de kan snakke fritt og åpent med barnevernet uten at det får konsekvenser for dem.

Likevel har barnevernet ikke taushetsplikt overfor retten i saker etter barneloven som omhandler fast bosted, foreldreansvar og samvær. Dette kan virke kontroversielt for noen, men det er viktig å forstå begrunnelsen bak denne bestemmelsen. I lovforarbeidene til bestemmelsen står det at barneverntjenesten kan ha opplysninger om barnet og familien som kan være av vesentlig betydning for å belyse saken. Ansatte i barneverntjenesten kan ha unik kunnskap om barnets situasjon og behov, og det er viktig at denne kunnskapen kommer frem i rettssaken for å sikre at barnets interesser blir ivaretatt på best mulig måte.

Selv om det kan være utfordrende å balansere barns rett til personvern og rettssikkerhet i slike saker, er det viktig å huske på at barnevernet ikke vil avsløre alle opplysninger de har om barnet og familien. Barnevernet vil kun avgi vitneforklaringer om opplysninger som er relevante for saken og som kan bidra til å belyse barnets situasjon og behov. Det er også viktig å huske på at barnevernet ikke vil avgi opplysninger som kan skade barnet eller familien, med mindre det er nødvendig for å beskytte barnet eller forebygge alvorlig skade.

Endringen i lovverket er i tråd med praksisen til fylkesmannen når det gjelder innvilging av fritak for taushetsplikt. Det er viktig å huske på at barnevernet har en viktig rolle i arbeidet med å beskytte barn og sikre at deres rettigheter blir ivaretatt. Selv om taushetsplikten er viktig, må det være rom for å avgi vitneforklaringer i saker der det er nødvendig for å ivareta barnets interesser på best mulig måte. Det er derfor viktig å være åpen for endringer og tilpasninger i lovverket når det er nødvendig for å beskytte barns rettigheter og sikkerhet.


Lovbestemmelsen ser slik ut:

§ 61 a. Fritak for teieplikt for barnevernstenesta

Barnevernstenesta kan uhindra av teieplikta etter barnevernsloven § 13-1 gi opplysningar til domstolen i sak om foreldreansvar, kvar barnet skal bu fast og samvær

Planleggingsmøtet: prosessuelle og/eller materielle spørsmål

planleggingsmøte i barnefordelingssaker

Planleggingsmøtet gjennomføres sedvanlig mellom partenes advokater og dommeren på saken (forberedende dommer.) Det sirkulerer mer enn 1 liste over spørsmål som skal oppklares i møtene. Den ene listen er en generell liste som passer til flere typer saker og den andre er en mer spesialisert liste

Hvordan disse listene ser ut kan du se her: Nasjonal veileder-schmeileder

Når det problematiseres om det er det materielle eller det selvfølgelige prosessuelle som skal planlegges, så er det fordi praksisen hos dommere er noe forskjellige i slike møter.

  • I noen tilfeller møter man på en dommer som følger listen slavisk. Også når punktene ikke har noen relevans for saken og det er åpenbart ut fra stevning og tilsvar.
  • I noen møter vil dommeren hoppe frem og tilbake mellom punktene, men bare ta de punktene han/hun mener er relevant og i den rekkefølgen som tenkes fornuftig i den aktuelle sak.
  • Enkelte dommere, men ikke mange, vil la partene gjøre en liten runddans på argumentene i saken. Det tillates nesten små miniprosedyrer for å fremme sin sak. Det er kanskje forståelig at dette kan skje i spørsmål om det er behov for sakkyndig utredning i saken, men i de fleste spørsmål skal det ikke være nødvendig å føre en minisak på de materielle spørsmålene i saken. Er stevning og tilsvar gjort på en god og utfyllende måte, og dommeren faktisk har lest dokumentene, skal det være greit å ha en mening allerede hvor man står på en del slike spørsmål.

Tar forslaget til ny barnelov (NOU 2020: 14) tak i tannløs tvangsbestemmelse?

tvangsfullbyrdelse ny barnelov NOU

Dagens lovbestemmelse om tvang:

§ 65.Tvangsfullføring

For tvangsfullføring av avgjerd om og anna særleg tvangsgrunnlag for foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast, og samværsrett gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Vedtak av fylkesmannen om tvangskraft for avtaler etter § 55 er særleg tvangsgrunnlag. Førebels avgjerd etter § 60 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.

Avgjerd eller avtale med tvangskraft om foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast ved henting eller tvangsbot. Avgjerd eller avtale med tvangskraft om samværsrett kan berre tvangsfullførast ved tvangsbot. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for tingretten i distriktet der saksøkte har sitt alminnelege verneting. Reglane i § 15 andre leddet gjeld tilsvarande.

Det skal ikkje fastsetjast tvangsbot dersom oppfylling av samværsretten er umogleg, til dømes der det er risiko for at barnet blir utsett for vald eller på anna vis handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Det same gjeld ved tvangsfullføring av foreldreansvar og kvar barnet skal bu fast.

Barnet skal få høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Tvangsfullføring skal ikkje skje mot barnet sin vilje, med mindre retten kjem til at det er naudsynt av omsyn til barnet.

For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda der det er formålstenleg, til dømes å endre tida for henting og levering.

Skatteetaten ved Statens innkrevingssentral krev inn tvangsbota. Innkrevjing skal berre skje når den som har retten, ber om det. Bota går til statskassa. Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Lar den som har retten etter lova det gå lenger tid med inndrivinga, lauper inga vidare bot før den bota som allereie er forfallen til betaling, er betalt eller det er tatt utlegg for den.

Foreslått bestemmelse om tvang:

§ 13-3 Tvangsfullføring av avtalar og avgjerder i foreldretvistar

Når avtalar med tvangskraft, jf. § 13-1, og avgjerder om samværsretten og fast bustad for barnet skal tvangsfullførast, gjeld tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13. Ei førebels avgjerd etter
§ 11-9 er tvangskraftig sjølv om avgjerda ikkje er rettskraftig.
Eit krav om tvangsfullføring skal setjast fram for retten der den saksøkte har heimting.

Reglane i § 4-3 andre leddet gjeld på tilsvarande måte.
Ein avtale eller ei avgjerd skal ikkje tvangsfullførast dersom det er umogleg, til dømes når det er fare for at barnet kan bli utsett for vald eller noko anna som det kan ta fysisk eller psykisk skade av,
eller når barnet set seg imot tvangsfullføring og har sterke grunnar til å gjere det.
Retten har plikt til å høyre barnet i saker om tvangsfullføring, jf. § 11-7.

§ 13-4 Korleis avgjerder og avtalar med tvangskraft kan tvangsfullførast
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om kvar barnet skal bu fast, kan tvangsfullførast med henting av barnet eller med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når
ei avgjerd om fast bustad skal fullførast. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades.
Avgjerder og avtalar med tvangskraft om samværsrett kan tvangsfullførast med tvangsbot. Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir
enn tre samvær. Staten ber kostnadene med at ein eigna person skal vere til stades. Retten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong ein forelder ikkje oppfyller
samværsretten. Retten skal avgjere kor lenge tvangsbota står.
For å leggje til rette for gjennomføring av fastsett samvær kan retten gjere praktiske endringar i avgjerda i tilfelle der det er føremålstenleg, til dømes endre tida for henting og levering av barnet.
Den som har kravd tvangsfullføring, må be skatteetaten ved Statens innkrevjingssentral om å krevje inn tvangsbota. Bota går til statskassa.
Bota skal ikkje krevjast inn for meir enn åtte veker om gongen. Dersom den som har retten etter lova, lèt det gå lenger tid med inndrivinga, kjem inga ny bot til før den bota som er forfallen til betaling, er betalt, eller det er teke utlegg for bota.


I all hovedsak er det ikke noen store realitetsendringer i lovforslaget, men jeg merker meg spesielt

“Retten kan òg avgjere at ein eigna person skal vere til stades når samværet tek til, men ikkje for meir enn tre samvær.”

Denne åpningen kan kanskje være med å hindre at det blir en slags automatikk i at begjæringer om tvang møtes med begjæringer om midlertidige avgjørelser. Samtidig så må det jo ses på som en mellomløsning som kan få betydning for omkostningsspørsmålet dersom det bestemmes at det skal være en person tilstede når samværene starter opp igjen. Sammen med tvangsbøter? Uten at det er gitt medhold i bruk av tvang, men i stedet at noen er tilstede i starten?

Om dette med bruk av person til stede skriver utvalgert på side 306 i NOUen at

Utvalget foreslår imidlertid et nytt virkemiddel som kan anvendes ved tvangsfullbyrding av tvangskraftige avtaler og avgjørelser om både fast bosted og samvær. Dette virkemidlet innebærer at
retten kan avgjøre at en egnet person skal være til stede ved overleveringen, enten tilbake til barnets faste bosted eller ved oppstarten av samvær.
Utvalget går ut fra at både ansatte ved familievernet, sakkyndige eller andre kan fylle en slik rolle.
Videre antar utvalget at det er mest aktuelt å benytte ordningen ved problemer med gjennomføringen av samvær. Ordningen skal ikke ligne eller komme i stedet for offentlig tilsyn med samvær, som følger egne regler. Derimot skal ordningen legge til rette for at barnet kan flyttes fra den ene forelderen til den andre, også der møtet fremkaller visse følelsesmessige reaksjoner hos barnet
eller foreldrene. Der foreldrene overhodet ikke aksepterer å møte hverandre, men det likevel er fastsatt samvær, kan en person som utpekes etter denne bestemmelsen, være en form for mellomledd som kan gjøre opplevelsen trygg for barnet.
Den som utpekes, kan derimot ikke pålegges å hente eller bringe barnet eller passe barnet for å unngå at foreldrene møtes. Ordningen skal både kunne brukes ved overlevering til bostedsforelderen og samværsforelderen, men bare i en overgangsfase, slik at dette kan fastsettes inntil treganger. Utvalget foreslår at det offentlige skal dekke kostnadene til dette tiltaket.

Det blir spennende å se om bestemmelsen overlever det videre lovarbeidet da det også vil være spørsmål om å pålegge andre enn partene å stille opp og at det vil kreve en del ressurser da det ikke er ubetydelig med slike situasjoner som beskriver behovet for en slik lovendring.

Er avgjørelser om fast bosted, samvær og foreldreansvar fra andre land gyldige i Norge?

1. juli 2016 trådte barneloven § 84 b i kraft. Den ga ikke uttrykk for en ny rettstilstand, men synliggjorde at dersom Norge skal legge annen lands avgjørelse om fast bosted, samvær eller foreldreansvar til grunn, så skal det foreligge en overenskomst mellom Norge og denne staten. Mest praktisk er Luganokonvensjonen.

 

Barneloven § 84 b. Godkjenning av utanlandsk avgjerd om foreldreansvar mv.

Avgjerd om foreldreansvar eller tilsvarande myndigheitsforhold, flytting med barnet ut av landet, kven barnet skal bu fast saman med eller samvær skal berre leggjast til grunn i Noreg direkte i kraft av lova når dette følgjer av overeinskomst med annan stat.

Samværsforelder har ikke hjemmel til å “stoppe” bosted

Barneloven, straffeloven og barnevernloven har noen punkter hvor lovverket berører hverandre og da er det tydelig at mange ikke forstår hvem som har hvilke roller og min erfaring er da at det er politiet som minst forstår hva deres rolle er. Jeg tror manglende kunnskap hos politiet skyldes få anmeldelser etter § 261 og at samværsforelder som regel respekterer at det er barnevernet som akutt kan frata bostedsforelderen omsorgen dersom man ikke har noen rettsavgjørelse på noe annet.

Hvis vi tar en situasjon hvor samværsforelder mener at det er noe galt med omsorgen barnet får hos bostedsforelderen og holder barnet tilbake.

  • Samværsforelderen har ikke hjemmel i barneloven til å frata bostedsforelderen omsorg (holde tilbake.)
  • Riktig fremgangsmåte er å snakke med barnevernet og dersom barnevernet er akutt bekymret har de hjemmel etter barnevernloven § 4-6 til midlertidig og akutt ta bosted fra bostedsforelderen og plassere barnet i beredskapshjem. Da eventuelt (men ikke sikkert) hos samværsforelderen.
  • Dersom samværsforelderen bortfører barnet fra sitt faste bosted (barneloven § 36) vil dette kunne være et brudd på straffeloven § 261

 

Straffeloven § 261. Omsorgsunndragelse

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en mindreårig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den mindreårige boende fast hos seg, eller som urettmessig unndrar den mindreårige fra noen som har omsorgen etter barnevernloven, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som tar en mindreårig ut av landet eller holder tilbake en mindreårig i utlandet og ved det ulovlig unndrar den mindreårige fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse har foreldreansvar. Tilsvarende gjelder der det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsplassering etter barnevernloven §§ 4-8, 4-12, 4-24 eller 4-29 første og annet ledd eller der begjæring om slike tiltak er sendt fylkesnemnda etter barnevernloven § 7-11, eller der det i en akuttsituasjon er iverksatt midlertidig vedtak etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-9 første ledd, 4-25 annet ledd annet punktum eller 4-29 fjerde ledd.

Grov omsorgsunndragelse straffes med fengsel inntil 6 år. Ved avgjørelsen av om omsorgsunndragelsen er grov skal det særlig legges vekt på hvilken belastning den har påført barnet.