En sentral aktør i rettslige saker knyttet til barnets beste er den sakkyndige. Dette er en fagperson med spesialkompetanse, som domstolen kan oppnevne for å gi en uavhengig vurdering av faktiske forhold i en sak. Mens lovgivningen gir en viss ramme for hvordan denne rollen skal utøves, er det viktig å forstå hvordan mandatet for den sakkyndige bestemmes og hvordan den sakkyndige bør forholde seg til dette.
Mandatets betydning for den sakkyndige
Domstolen har ansvar for å fastlegge mandatet for den sakkyndige. Dette bestemmer hvilke aspekter av saken den sakkyndige skal fokusere på, og kan inneholde spesifikke spørsmål som skal besvares. Mandatet gir også klarhet rundt begrensningene i hva den sakkyndige kan og bør utføre i løpet av undersøkelsen. For eksempel kan det spesifiseres hvem den sakkyndige kan samhandle med eller hvilke metoder som kan benyttes.
Selv om det forekommer at mandatet kan synes å be den sakkyndige om å ta juridiske posisjoner, for eksempel ved å bestemme hva som er den mest hensiktsmessige bostedsløsningen for barnet, bør den sakkyndige avstå fra dette. Det primære fokuset bør være på å evaluere de faktiske konsekvensene av ulike løsninger for barnet.
Forholdet mellom den sakkyndige og mandatet
Når den sakkyndige mottar et mandat, er det avgjørende å analysere det nøye. Hvis den sakkyndige mener at mandatet er ufullstendig, upraktisk eller utenfor hans eller hennes kompetanseområde, bør dette kommuniseres raskt til oppdragsgiveren. Denne kommunikasjonen kan inkludere bekymringer om tidsrammer, behovet for ytterligere eksperthjelp eller forespørsler om klargjøring av visse punkter i mandatet.
Det er også verdt å merke seg at hvis den sakkyndige oppdager andre relevante problemstillinger under utredningen, kan det være nødvendig å diskutere muligheten for et utvidet mandat med oppdragsgiver.