Barneloven § 61 første ledd nr. 5 gir retten adgang til å oppnevne egen advokat eller representant for barnet i foreldretvister. Bestemmelsen er utformet som en «kan»-regel, hvilket innebærer at barnet ikke har et absolutt krav på advokat. Retten har i stedet et skjønnsrom til å vurdere om omstendighetene i den konkrete saken gjør oppnevning nødvendig. Formålet er å gi barnet en reell rettssikkerhetsgaranti i situasjoner hvor barnets interesser ellers kunne blitt skjøvet til side.
Lovgiver har lagt til grunn at ordningen skal være et unntak. I forarbeidene til bestemmelsen, særlig Ot.prp. nr. 29 (2002–2003), er det understreket at oppnevning bare skal skje når det foreligger særlige behov. Det fremgår at ordningen særlig er aktuell i forhold til eldre barn som har behov for støtte til å fremme sine egne synspunkter, nettopp fordi barn ikke har partsrettigheter i foreldretvister. Når foreldrene er parter, og prosessen i hovedsak styres av deres interesser, kan det oppstå et gap der barnets egne perspektiver ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Her gir bestemmelsen retten et prosessuelt virkemiddel for å rette opp denne ubalansen.
Vilkåret «særlige behov» er ikke uttømmende definert, men forarbeidene trekker frem flere typiske situasjoner. En av dem er saker med svært høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Når konflikten blir så omfattende at den i seg selv utgjør en belastning for barnet, kan retten oppnevne en egen representant for å sørge for at barnets interesser ikke drukner i foreldrenes uenighet. Et annet eksempel er saker der påstander om seksuelle overgrep dominerer prosessen. I slike tilfeller kan det være en risiko for at andre sider av saken ikke kommer godt nok frem, og at barnet dermed ikke får en helhetlig ivaretakelse av sine behov. Oppnevningen av en advokat kan da bidra til å balansere prosessen og sørge for at barnet ikke reduseres til en brikke i foreldrenes konflikt.
Med virkning fra 1. januar 2014 ble lovteksten ytterligere presisert. Det ble tilføyd at retten kan oppnevne egen advokat «mellom anna når det er grunn til å tru at barnet er utsett for vald eller på anna vis vert handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Denne endringen var ikke ment å innføre et nytt vilkår, men å tydeliggjøre at slike situasjoner særlig utløser behovet for oppnevning. Lovgiver ønsket å gjøre bestemmelsen mer presis og mer anvendbar for domstolene i praksis.
Oppnevning innebærer at den utpekte advokaten eller representanten gis en konkret rolle. Vedkommende skal kunne gi barnet støtte og informasjon, ha samtaler med barnet, og vurdere hvordan barnets interesser best ivaretas gjennom prosessen. Advokaten skal få innsyn i saksdokumentene, og kan både skriftlig og muntlig fremme forslag om hvordan saken bør behandles. Retten avgjør hvorvidt advokaten skal være til stede under rettsmøter, og i så fall i hvilket omfang. Dersom advokaten er til stede, kan han eller hun stille spørsmål til parter og vitner. Rollen er dermed både aktiv og selvstendig, samtidig som den er begrenset til å ivareta barnets interesser.
Retten foretar alltid en helhetsvurdering. Denne vurderingen omfatter barnets alder og modenhet, alvorlighetsgraden av konflikten, eventuelle påstander om vold eller overgrep, samt risikoen for at barnets interesser ikke ellers vil bli tilstrekkelig ivaretatt. Selv om det ikke er et krav at barnet selv ber om advokat, kan barnets ønsker ha betydning. For eldre barn vil et uttrykt ønske om advokat kunne være et moment i vurderingen, nettopp fordi bestemmelsen særlig er rettet mot situasjoner der barnet trenger bistand for å fremme sitt eget perspektiv.
Et særskilt viktig hensyn i vurderingen er barnets helse. Når det foreligger risiko for at barnets fysiske eller psykiske helse utsettes for skade eller fare, er oppnevning særlig aktuelt. Det kan være tilfeller der det foreligger dokumenterte episoder med vold, eller der barnets situasjon preges av psykisk press som følge av foreldrenes konflikt. I slike saker kan retten vanskelig unnlate å oppnevne en egen representant, ettersom rettssikkerheten for barnet ellers står i fare.
Det bør også fremheves at kostnadene ved oppnevning dekkes av det offentlige. Dette er avgjørende for at ordningen ikke skal være avhengig av foreldrenes økonomiske situasjon. Dersom retten finner grunnlag for oppnevning, skal ikke økonomiske hensyn stå i veien for at barnet får den bistanden som er nødvendig.
Samlet sett viser bestemmelsen hvordan barneretten stadig utvikles i retning av å styrke barnets stilling i rettsprosesser. Ved å åpne for oppnevning av egen advokat, selv om barnet ikke er part, gis retten et virkemiddel som kan brukes der barnets interesser er i fare for å komme i skyggen av foreldrenes konflikt. Samtidig er ordningen ment å være et unntak – den brukes ikke rutinemessig, men i saker hvor situasjonen tilsier et særlig behov. Nettopp dette gjør bestemmelsen til et fleksibelt, men samtidig målrettet verktøy for å sikre barns rettssikkerhet i praksis.
Kilder
Ot.prp. nr. 29 (2002–2003): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-29-2002-2003-/id126107/
Regjeringen (NOU 2020:14): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-14/id2788399/