I juridiske prosesser, spesielt i barnefordelingssaker, representerer innføringen av meklings- og forhandlingsbaserte modeller en betydelig avvik fra den tradisjonelle advokatrollen. Denne tilnærmingen, som fremheves i barneloven § 61, krever en annen form for rollehåndtering fra advokatens side, som har vesentlig innvirkning på utfallet av saken.
Tradisjonelt fokuserer advokaten i rettsprosesser sterkt på konflikten mellom foreldrene, ofte ved å framheve motpartens negative sider og egen klients positive sider. Denne tilnærmingen kan forsterke motsetninger og skape forsvarsposisjoner, hvor krenkelser og forsterket uforsonlighet kan forekomme. Selv om saken i seg selv blir løst, kan motsetningene mellom partene øke, noe som kan være problematisk i saker hvor foreldrene må fortsette å samarbeide.
I kontrast til dette har meklings- og forhandlingsbaserte tilnærminger etter barneloven § 61 en annen tilnærming. Her får konflikten mindre plass, og advokatens rolle blir mindre konfronterende og mer konsiliatorisk. Det er mindre fokus på skriftlig saksforberedelse og en rask innkalling til saksforberedende møter, hvor advokatens innlegg skal være korte og ikke prosederende.
I disse møtene må advokaten være oppmerksom på signalene som gis og være forberedt på å kontinuerlig vurdere forslag til tiltak. Dette krever en mer fleksibel tilnærming enn i tradisjonelle saksforberedende møter. Advokaten må opprettholde en balanse mellom å bevare avstand til saken og samtidig ivareta klientens interesser på en rasjonell måte. Det er viktig at advokaten er åpen for andre perspektiver på konflikten enn klientens, og formidle dette til klienten.
For å sikre en vellykket meklingsprosess, må advokaten være proaktiv i å foreslå løsninger og gi råd til retten om valg av tiltak. Samtidig er det viktig at advokaten ikke gir avkall på muligheten til å opprettholde klientens opprinnelige standpunkt og om nødvendig prosedere på dette senere.