Kan retten være en arena for mekling? Spørsmålet blir mer relevant enn noen gang når det gjelder barnefordelingssaker. Saksforberedende møter har en ny dimensjon i slike tilfeller – de tar sikte på å finne løsninger som er til barnets beste, samtidig som de gir retten et solid grunnlag for videre behandling av saken.
I disse møtene blir klienten og advokaten i stor grad veiledere i prosessen. De har anledning til å uttale seg om valg av eventuell sakkyndig, mandat og habilitetsspørsmål. Før møtet begynner, er det essensielt at advokaten har tenkt gjennom ulike tiltak og kan foreslå disse for retten. Her spiller evnen til å oppfange signaler en avgjørende rolle. Ved å justere og tilpasse tiltaksforslag i tråd med disse signalene, kan advokaten bidra til en vellykket meklings- og forhandlingsbasert løsning.
Det er retten som har makt til å beslutte hvilke tiltak som skal tas i bruk, i henhold til § 61 første ledd. Rettens valg av virkemidler er ikke gjenstand for anke. Når det gjelder oppnevning av tradisjonelle sakkyndige, opprettholdes gjeldende praksis. Advokatens rolle blir dermed i stor grad å rådgi retten om ulike tiltak og samtidig bygge tillit mellom foreldrene.
En aktiv advokat kan spille en avgjørende rolle når det gjelder å utforme forlik og finne praktiske og fleksible løsninger. Advokaten kan understreke at et rettsforlik ofte kan være mer detaljert enn en domskonklusjon. Når partene har samarbeidet om å forme en avtale som tar hensyn til deres og barnas behov, kan dette skape gjensidig respekt. Dette igjen kan bidra til en større etterlevelse av avtalen.
Advokaten står overfor utfordringen med å realitetsorientere sin egen klient for barnets beste. Balansen mellom å oppmuntre til forlik og beskytte klienten mot unødig press for å inngå forlik er en subtil kunst.
Mekling og forhandlinger skal ikke føre til at parter som søker en rettsavgjørelse, tvinges til forlik eller aksepterer en midlertidig løsning som ikke tjener barnets beste. Med barnets interesser som hovedfokus, er advokatens rolle kritisk i å balansere rettens meklingsambisjoner og klientens behov.