Et spørsmål advokater ofte får er ”hva slags advokat er du?” Advokat er ikke en utdannelse i seg selv. Advokater er utdannet jurister og har i hovedsak fått en utdannelse som er lik. Noen har masteroppgaver eller valgfag som skiller dem litt ut, men som regel ikke med en slik dybde at de har blitt eksperter på et tema.
Etter endt juristutdannelse er det valg av jobb som definerer den kunskapsstien man blir å følge. Enten man begynner som jurist i NAV og blir flink på sosialrett eller man begynner i et forsikringsselskap og blir flink i erstatningsrett, så har man samme juridiske grunnutdannelse. Det er tre veier til å bli advokat etter endt utdannelse. Advokatfullmektig, politifullmektig eller dommerfullmektig. Alle tre fullmektigretningene gir relevant praksis hvis man ønsker å bli advokat, politiadvokat eller dommer. I tillegg til praksiskravet er det også krav til kurs og antall saker.
Etter man har blitt advokat er det naturlig å ta litt forskjellige type saker (spesielt om man jobber i et lite firma) slik at man kan finne ut selv hvor man er flink og hvilke sakstyper man trives med. Som politiadvokat er du åpenbart spesialisert i strafferett, som dommerfullmektig har du en ganske allsidig bakgrunn, men med noen begrensninger (generelt er det ikke anbefalt at dommerfullmektiger tar barnefordelingssaker hvis de ikke har spesiell kompetanse eller erfaring på området.) Som advokat er det lettest i starten å finne ut hva man ikke vil jobbe med. Etter hvert oppdager både advokaten selv, men også klientenes anbefaling til andre, hvilke rettsområder som passer advokaten.
Advokater kan ikke kalle seg spesialister. Det er ingen sertifiseringsordning som holder styr på dette. For å signalisere for omverden hva man er god til kan man i stede kalle seg barnefordelingsadvokat, skilsmisseadvokat eller forsvarer. Dette kan samtidig være noe misvisende siden mange advokater tar de fleste sakstyper (almenpraktiserende), men er særlig erfaren på èn ting, for eksempel barnerett (fast bosted, samvær og foreldreansvar.)