I dag, 27 og 28. oktober 2022 er advokat Christian Wulff Hansen i Trøndelag tingrett (rettssted Steinkjer) i sak etter barneloven.
Hovedforhandlingen som går over to dager skal ta stilling til samværsomfang mm.
Rettssted Steinkjer (Trøndelag tingrett nå, tidligere Inntrøndelag tingrett) er ett av rettsstedene jeg reiser mest til.
Jeg setter stor pris på tilbakemelding fra mine klienter på hvordan de har opplevd samarbeidet. Tilbakemeldingene gi hos advokatguiden.no – Her er en av de siste tilbakemeldingene. Denne fra 4. oktober 2022.
Høsten 2022 er berammet med mange rettssaker rundt om i Norge. Dersom du ønsker å få til et møte med meg på et av disse stedene er det bare å ta kontakt ved bruk av kontaktskjemaet.
Det er allerede berammet en del saker etter nyttår, men disse kommer jeg tilbake til senere.
Det er for øvrig alltid mulig å avtale telefonmøter eller teamsmøter.
Noen ganger skriver advokater i sine brev om frister for å svare, enten en spesifikk dato eller for eksempel to uker fra mottatt brev. Selv om advokater generelt ikke har myndighet til å sette frister, kan de ha frister for handlinger de enten må varsle for å kunne gjennomføre eller som de kan gjennomføre uansett.
Vanligvis vil advokater bruke frister som et middel for å unngå en rettssak. Hvis motparten ikke går med på et krav eller svarer innen den gitte fristen, kan advokaten (klienten) ta saken til retten. I saker etter barneloven er det ikke krav til varsling etter tvisteloven § 5-2, så et slikt varsel er mer en ytterligere mulighet for å gå med på kravet for å unngå rettssak. Dette skyldes at det allerede er krav til mekling, og partene sannsynligvis kjenner hverandres standpunkter godt gjennom familievernkontoret.
Det er tilrådelig å svare innen fristen hvis den gir rom for nødvendige møter og undersøkelser. Imidlertid kan frister som er urimelige eller ikke er avgjørende for klients rettsposisjon, ignoreres. Hvis en advokat gir beskjed om å svare innen utgangen av kontordagen eller neste dag, og det ikke er nødvendig eller praktisk mulig, kan det overses.
I nr.1 i første ledd i § 61 i barneloven står det
Retten skal som hovudregel innkalle partane til eitt eller fleire førebuande møte for mellom anna å klarleggje tvistepunkta mellom dei, drøfte vidare handsaming av saka og eventuelt mekle mellom partane der saka er eigna for det. Retten kan oppnemne ein sakkunnig til å vere med i dei saksførebuande møta. Retten kan jamvel be den sakkunnige ha samtalar med foreldra og barna og gjere undersøkingar for å klarleggje tilhøva i saka, med mindre foreldra set seg i mot dette. Retten fastset kva den sakkunnige skal gjere, etter at partane har fått høve til å uttale seg.
Hovedregelen i § 61 er at man skal innkalle til ett eller flere saksforberedende møter. Hovedregelen i lovbestemmelsen er ikke at det skal oppnevnes sakkyndig. Dette er noe retten kan gjøre. Retten velger likevel i 99% av sakene å oppnevne sakkyndig i disse møtene. Hvorfor? I svært mange av disse sakene er det ren juridisk avgjørelse som skal tas eller det er psykologfaglige problemstillinger. Hvorfor kaster det offentlige bort så enormt mye penger på å oppnevne sakkyndige i sammenhenger hvor dette er fullstendig unødvendig? De fleste dommerne med en del erfaring (og det er de som bør ha sakene etter barneloven, ikke dommerfullmektiger) har bedre forutsetning for å mekle mellom partene enn det sakkyndige har. Dommerne kan jussen som regulerer konflikten og har ofte mye mer pondus mht å realitetsorientere parter. I de ikke helt små domstolene er det tilstrekkelig dommerbemanning til at habilitetsspørsmål ikke skal bli et problem.
Jeg tror at domstolene vil våkne opp på et tidspunkt å finne ut at det er overforbruk av sakkyndige i de saksforberedende møtene. I mange tilfeller er de ikke satt inn i saken på forhånd, de kan ikke bidra og de har ikke alltid personlige evner til å mekle mellom partene. Jeg vil tro at i halvparten av sakene jeg har burde det vært bare dommer tilstede i det saksforberedende møtet og dersom det viser seg at det skal gjøres sakkyndig arbeid så bør dette skje etter nr. 3. Da vil det ikke være habilitetsproblemer ved oppnevning av sakkyndige knyttet til arbeid etter nr 1 og man får utredet det psykologfaglige hvis nødvendig. Psykologen skal ikke overta for dommeren og være den som avgjør saken. Vi må tilbake til at dommeren tar avgjørelsene etter barneloven og psykologfaglig bistand hentes inn der det er åpenbart at det er psykologfaglige problemstillinger.
Jeg har opplevd domstoler som oppnevner etter nr 3 som hovedregel fordi det er lettere slik. Det er slik vi alltid gjør det er svaret. Mistanken min er at det er latskap. Gi meg en rapport så jeg kan skrive en dom eller da har vi et innpass inn i hjemmene som vi ikke tror partene klarer gjennom bevisføringen.
§ 49. Advokatar
Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing. Advokaten skal opplyse foreldra om høvet til mekling.
Advokater har etter barneloven § 49 en lovfestet plikt til å vurdere om det er mulig for partene å komme frem til en avtaleløsning. Bestemmelsen er mest et uttrykk for den generelle ønsket som gjennomsyrer barneloven ved at man, for barnets beste, alltid skal forsøke å få til en enighet mellom foreldrene. Også dommere og partene selv har denne plikten. Det er kanskje noe spesielt at advokaters rådgivning reguleres slik da det taushetspliktbelagt hva advokat og klient har snakket om, vil det ikke være slik at bestemmelsen kan bevises brutt.
Håpet er selvfølgelig at man forsøker utenomrettslige løsninger før man springer til retten for å få hjelp i konflikten. Da partene må mekle på familievernkontoret før man sender stevning, så blir det etter min mening en overfokus på mekling når dette påpekes i så mange bestemmelser. Jeg er ikke overrasket dersom det er slik at dommerens plikt til å søke løsninger hindres av advokater som rådgir klientene annerledes. Men så hva? hva skal man gjøre om man mistenker en advokat for å kjøre prosess der et forlik kunne vært inngått? Sannsynligvis ingen verdens ting. På samme måte som jeg tror få vil angripe en dommer for at han eller hun ikke har lagt tilstrekkelig press på partene for å få i stand et forlik.
Advokater jobber på forskjellige måter. Som klient bør du forvente å ha full kontroll over de anførlser og påstander som din advokat fremmer skriftlig i brev eller i steving / tilsvar / prosesskriv. Det høres kanskje ut som en selvfølge, men jeg har opplevd flere ganger i retten at motparten stiller seg uforstående når jeg konfronterer dem med ting som er påstått i et prosesskriv eller lignende. Det hender seg at motparten sier at nei, «det er min advokat som har skrevet det.»
Som klient hos en advokat bør du forvente at advokaten benytter moderne hjelpemidler slik at du før et brev eller prosesskriv sendes så har du gjennnomgått brevet og vært klar på hvilke endringer som må gjøres før du kan stå inne for innholdet. Sender advokaten din brev uten at du kjenner innholdet eller har forhåndsgodkjent brevet, er det på tide med et bytte.