I barnefordelingssaker skiller advokatens rolle seg markant fra den tradisjonelle saksbehandlingen. Det kreves en tilnærming som er mer fokusert på realitetsorientering og mindre på skriftlig og muntlig argumentasjon i forhold til klientens påstander. Denne tilnærmingen setter advokatens dyktighet og etiske forståelse på prøve.
En viktig aspekt av advokatens rolle i disse sakene er evnen til å skape nyanser i klientens standpunkt underveis i prosessen. Advokaten bør opprettholde en profesjonell distanse til klienten samtidig som klientens interesser blir ivaretatt. Dette innebærer å kunne guide klienten mot mer realistiske og konstruktive standpunkter, spesielt i lys av barnets beste.
Advokaten må kontinuerlig realitetsorientere klienten og beholde oversikten over prosessens utvikling. Dette inkluderer vurderingen av om det kan være nødvendig å gå tilbake til klientens opprinnelige standpunkt dersom forlik ikke oppnås. Advokaten må være fleksibel og tilpasningsdyktig, klar til å endre strategi basert på sakens utvikling.
Dersom advokaten har vært svært aktiv i å veilede klienten mot en løsning og meklingen mislykkes, bør det vurderes om klienten kan være tjent med et advokatskifte før en hovedforhandling. Dette kan være nødvendig for å sikre at klienten føler seg fullstendig støttet og representert i saken.
I hovedforhandlingen etter mekling må advokaten være forsiktig med å bruke informasjon fra meklingen mot motparten. Advokatens etiske regler er retningsgivende her, og de krever diskresjon og integritet i behandlingen av sensitiv informasjon.
En kritisk utfordring for advokaten oppstår når det er mulig å vinne frem med klientens ønske, men det eksisterer en annen løsning som vil tjene barnets beste i større grad. I slike situasjoner må advokaten veie klientens ønsker mot hva som er etisk forsvarlig og i barnets beste interesse. Det er advokatetisk forsvarlig å anbefale en løsning som tjener barnets beste, selv om dette kan kreve en del overtalelse overfor klienten.