Avtalefrihet når samvær skal fastsettes

barneloven, samværsrett, barnets beste, avtalefrihet, barns mening, alder og modenhet, foreldresamarbeid, barnerettigheter, inkludering av barn, rettslige retningslinjer. Spørsmål som besvares i innlegget: Hva innebærer avtalefriheten i barneretten? Hvordan skal foreldrenes avtale om samværsretten ta hensyn til barnets beste? På hvilken måte skal barnets mening inkluderes i avgjørelser om samværsrett? Hvilke retningslinjer fastsetter barneloven § 43 for avtaler om samværsrett? Hvorfor er prinsippet om barnets beste avgjørende i barnerettslige avgjørelser?

I barneretten er avtalefriheten et sentralt prinsipp, noe som innebærer at foreldrene har en vid mulighet til å komme til enighet om ordninger som berører barnet, inkludert samværsretten. Dette prinsippet er imidlertid ikke uten begrensninger, ettersom barnets beste alltid skal være det avgjørende hensynet i saker som omhandler barn. Dette er klart uttrykt i barneloven § 43, hvor det er nedfelt retningslinjer for hvordan samværsretten skal avtales og utøves.

Etter barneloven § 43 annet ledd første punktum, er det opp til foreldrene å avtale omfanget av samværsretten, basert på deres vurdering av hva som er best for barnet. Dette gir foreldrene et ansvar for å vurdere barnets behov og interesser i forbindelse med samvær, og å legge dette til grunn for avtalen. Foreldrenes avtalefrihet er dermed styrt av en overordnet forpliktelse til å prioritere barnets velferd.

Barnet sin selvråderett

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.

Barnet sin selvråderett

I barneloven § 33 heter det at “Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det er myndig.”

Bestemmelsen er en slags motvekt mot bestemmelsen om foreldreansvar i § 30. Ved å holde bestemmelsene opp mot hverandre så kan man si at foreldreansvarets innhold innsnevres etterhver som barnet blir eldre. Det er et glidende “maktskifte” fra foreldrene med foreldreansvar til barnet selv som ikke er klart definert. Det som er klart er at etterhvert som det fremstår naturlig i forhold til alder og modenhet skal barnet få større kontroll på sitt eget liv. Dette er et naturlig skritt i å forberede barnet på voksenlivet og man kan spørre seg om det er nødvendig å lovfeste oppdragelse eller om bestemmelsen er unødvendig. En annen måte å se det på er at myndighetsalderen på 18 år er fleksibel. Det har vært nødvendig å sette en alder i lovverket, men på grunn av barns forskjellige modenhetsnivå rundt denne alderen så er det rom for “frivillige” avvik.

Bestemmelsen er på mange måter unødvendig da rettigheter som er knyttet til lavere aldre enn 18 år er lovfestet i spesialbestemmelser. Det er derfor noe vanskelig å sette konsekvenser ved at noen hevder at barnet som er 14 år ikke får tilstrekkelig selvråderett etter alder og modenhet. Igjen er vi kanskje tilbake, i barnelovens kontekst, til at det kan få betydning i en evt. sak om bosted eller foreldreansvar at man ikke lar barnet få virke etter sin alder.