I rettssystemet i Norge er det viktig å understreke at prinsippet om morspresumsjon ikke eksisterer. Dette innebærer at det ikke automatisk antas at barnets beste ivaretas best av mor alene i starten av barnets liv. Snarere er det barnets behov for nærhet til den primære omsorgspersonen som er avgjørende. Spesielt i de første to årene av et barns liv, er denne tilknytningen av største betydning. I denne perioden er barnet sårbart og trenger en forutsigbar omsorgssituasjon.
I alderen 0-2 år utvikler barnet et sterkt behov for en stabil og trygg tilknytning til den primære omsorgspersonen. Dette behovet avtar gradvis etter hvert som barnet blir eldre og begynner å utforske verden rundt seg. Et viktig skille oppstår når barnet begynner i barnehagen. En tidlig start i barnehagen kan derfor føre til en tidligere og raskere opptrapping av samvær med den andre forelderen.
Det er nettopp dette behovet for en kontinuerlig og stabil omsorgssituasjon som begrunner at man bør vente med å innføre vanlig samvær for barn under 2 år. Det handler om å sikre barnets trygghet og stabilitet i en tid hvor det er ekstra sårbart. Ved å vente med vanlig samvær kan man bedre tilpasse seg barnets behov og utviklingstrinn.
I denne alderen er barnets verden begrenset til det nære og kjente. Å introdusere for mange nye og ukjente elementer kan derfor være overveldende og stressende for barnet. Det er derfor viktig å ta hensyn til barnets behov og følge dets utviklingstrinn nøye før man introduserer endringer i samværsordningen.
