Er det en saksbehandlingsfeil hvis barn under 7 år ikke er vurdert hørt i sak etter barneloven?

hopewulffSom tidligere omtalt så er § 31 i barneloven endret med virkning fra 1. januar 2014 hvor det nå også heter at «yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt» også skal få uttale seg.

§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd

Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

Dette skaper noen nye problemstillinger:

  • Skal det alltid vurderes om barn under 7 år skal uttale seg?
  • Hva hvis barnet ikke blir vurdert?
  • Hva kreves av notoritet for at dette faktisk er vurdert?
  • Er det en saksbehandlingsfeil hvis dommer eller sakkyndige ikke har møtt barnet under 7 år og dermed ikke kjenner om det er i stand til å danne seg egne synspunkt?
  • Er det tilstrekkelig at foreldrene har en mening om barnet er i stand til å uttale seg? Hva om foreldrene er uenige om dette?

I prp.85 L 2012-2013 heter det:

Komiteen understreker her at det skal være en form for presumsjon for at barnet skal få anledning til å uttale seg. Dette er et viktig utgangspunkt når dommeren/sakkyndig skal vurdere om et barn er i stand til å danne seg egne synspunkter eller ikke….

…Departementet er enig med Høgskolen i Oslo og Akershus om at det ikke må legges til grunn en for snever forståelse av hva det vil si å uttrykke en mening, og viser til den generelle kommentaren til artikkel 12 fra FNs barnekomité om dette:
«Forskning viser at barn kan danne seg egne synspunkter fra de er ganske små, selv om de ikke nødvendigvis er i stand til å uttrykke dem i ord. En fullstendig gjennomføring av artikkel 12 forutsetter derfor anerkjennelse av og respekt for ikke-verbale former for kommunikasjon, herunder lek, kroppsspråk, ansiktsuttrykk og tegning og maling, som små barn gjerne viser sin forståelse og sine valg eller preferanser gjennom.» …

Mer om begrunnelsene og betraktningene i forslaget til lovvedtak som ble vedtatt kan du lese selv her…

Mye kan tyde på at det vil være en saksbehandlingsfeil dersom dommeren i saken ikke har sørget for å avdekke hvorvidt barnet i den aktuelle saken faller inn under vilkårene om å danne seg en egen mening. Når departementet i tillegg tar med ikke-verbale uttrykk så antas det fra min side at man får en situasjon der retten vanskelig kan avgjøre en barnefordelingssak ved dom uten at dommeren selv eller sakkyndig i saken har møtt barnet. Jeg kan tenke meg at i tilfeller der begge parter positivt gir uttrykk for at barnet ikke er i stand til å danne sin egen mening så kan man unnlate å høre barnet hvis ikke sakens indispositive natur tilsier at retten bør overprøve foreldrenes uttallelser. At foreldrene er enige om hva barnet vil si antar jeg neppe er god nok grunn til ikke å høre barnet. Det blir spennende å se rettspraksis på dette fremover.