Utgangspunktet er enkelt formulert i loven og samtidig krevende i praktisk anvendelse: Barn har krav på kontakt med begge foreldre, men retten skal stanse samvær når det ikke er til barnets beste. Det er ikke et unntak som må begrunnes med noe utenfor loven; det følger direkte av § 43 at når vilkåret om barnets beste ikke er oppfylt, er plikten å nekte samvær absolutt. Spørsmålet i retten blir dermed ikke om det finnes noen minimumsordning å falle tilbake på, men om barnets beste i den konkrete saken kan oppnås med samvær – og hvis ikke, hvor tydelig og varig stansen må være.
Høyesterett slår fast rammen for vurderingen: det ordinære utgangspunktet er samvær, fordi relasjonen til begge foreldre som regel er positiv for barn. Men dette er ikke et aksiom som uthuler barnets beste. Når faktiske forhold trekker i motsatt retning, skal retten sette strek. Rettspraksis viser hvordan denne bevegelsen skjer: fra antakelsen om at samvær er ønskelig, via en konkret og framoverskuende risikovurdering, til et ja eller nei. Domstolen skal ikke avvente «tungtveiende grunner» som et tilleggsvilkår ved siden av loven; styrken i momentene prøves innenfor selve bestevurderingen.
Lovhistorikken gir anvisning på hvilke forhold som særlig utløser plikten til å stoppe samvær. Tilføyelsen i 2006 presiserte at samvær forutsetter at ordningen er til barnets beste, med særlig sikte på situasjoner der barnet har vært utsatt for overgrep, eller det foreligger reell fare for det. Formålet var ikke å endre grunnregelen om kontakt, men å tydeliggjøre at denne regelen aldri kan gå foran en konkret barnevernfaglig og rettslig vurdering av skade- og farepotensial. Høyesterett har senere lest loven i tråd med dette: risiko for skade på barnets fysiske eller psykiske helse veier direkte inn i bestevurderingen, ikke som et atskilt beviskrav.
Det kan være forhold ved den samværsforelderen som gjør samvær uforsvarlig. Det kan også ligge forhold på bostedsforelderens side som, i sum, gjør samvær skadelig. Eksempler er dokumentert vold, alvorlige rus- eller psykiske helseproblemer, uforutsigbar atferd overfor barnet, eller langvarig konflikt som har utviklet seg til et press som slår inn i barnets hverdag. Forarbeidene peker dessuten på en situasjon som ofte undervurderes i praksis: når bostedsforelderens angst for samvær er så gjennomgripende at omsorgsevnen svekkes, kan det tale mot samvær fordi belastningen bæres av barnet. Poenget er ikke å «belønne» den som er mest urolig, men å beskytte barnet mot en faktisk omsorgssvikt som følge av gjennomføringen.
Barnets beste må veies i et fremtidsrettet perspektiv. Det er ikke tilstrekkelig å referere historiske hendelser uten analyse av hvordan de virker inn på barnet nå og fremover. Retten må ta stilling til barnet slik barnet faktisk har det: alder, modenhet, relasjoner og sårbarheter. Barnets egen mening skal inn i vurderingen gjennom lovens høringsregler og de etablerte samtalekanaler, men barnets syn alene avgjør ikke. Det avgjørende er om samvær i den formen som foreslås kan gi barnet trygghet, stabilitet og forutsigbarhet – eller om ordningen påfører barnet press, lojalitetskonflikt eller risiko som ikke kan aksepteres.
Domstolen må også vurdere om mindre inngripende tiltak kan avhjelpe risiko. Tilsyn, gradvis opptrapping, rammekrav til kommunikasjon og klare logistiske ordninger er vanlige virkemidler. De er likevel ikke «mellomløsninger» man må prøve før samværsnekt. Når fakta tilsier at barnet ikke er tilstrekkelig beskyttet selv med slike tiltak, følger det av § 43 at samvær ikke skal gjennomføres. Det er ikke meningen at domstolen skal eksperimentere på barnets bekostning for å tilfredsstille en abstrakt norm om kontakt.
Rettsfastsettelsen må være presis. Når retten nekter samvær, må det fremgå hvilke konkrete forhold som utløser resultatet, hvordan risiko er vurdert, og hvorfor mildere tiltak ikke strekker til. Tidsdimensjonen er sentral: vurderingen gjelder nåsituasjonen, men må også angi hvilke endringer som kan begrunne ny prøving. Slik sikres at nekt ikke blir et skjult permanent vedtak, samtidig som barnet får ro inntil faktiske forutsetninger er endret på en måte som dokumenteres og kan etterprøves.
Høyesteretts praksis viser konsekvens i linjen. Fra presiseringen i 2007 om at utgangspunktet er samvær – men ikke ubetinget – via 2010-uttalelsen om at samvær skal fastsettes med mindre det ikke er til barnets beste, og til 2013-dommen som gjør regelen i § 43 første ledd tredje punktum eksplisitt normativ og absolutt: når barnets beste ikke oppfylles, skal det ikke være samvær. Dette er ikke en avveiing mellom likeverdige interesser; det er et lovstyrt prioriteringspunkt hvor barnets beste går foran.
Barnekonvensjonen artikkel 3 understøtter samme hierarki. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger som berører barn. Det innebærer at også hensynet til foreldrenes rett til familieliv må vike når skade- eller farebildet tilsier det. Konvensjonen er ikke et tilleggsmoment, men en tolkningsfaktor for norsk rett, og styrker legitimiteten i beslutninger om samværsnekt som hviler på dokumentert risiko.
I praktiseringen av § 43 er derfor de metodiske kravene like viktige som rettssetningen: faktum må kartlegges gjennom egnet bevisføring, barnets situasjon må beskrives konkret, alternative tiltak må vurderes reelt, og rettens begrunnelse må knytte momenter til konklusjon uten standardformler. Nekt av samvær er et sterkt inngrep i familielivet, men loven gjør det til en plikt når barnets beste krever det. Domstolen skal ikke gi et minimumssamvær for å «markere» kontakt hvis dette ikke er forsvarlig. Riktig anvendelse av § 43 forutsetter derfor at retten tør å bruke nekt når bevisbildet tilsier det, og like fullt åpner for ny vurdering når forutsetningene faktisk endres.
Når linjen holdes, oppnås to mål samtidig: barnet beskyttes mot skadelig samhandling, og ordningen opprettholder sin legitimitet fordi den anvendes presist, begrunnet og i tråd med rettskildene. Det er slik § 43 er ment å virke – ikke som en generell samværsnorm, men som en sikkerhetsventil med klar terskel, som slår inn når barnets beste ellers ville blitt underordnet.
Lovdata – barnelova § 43: https://lovdata.no/lov/1981-04-08-7
Ot.prp. nr. 103 (2004–2005): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-103-2004-2005-/id401893/
Prop. 85 L (2012–2013): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop-85-l-20122013/id722696/
Høyesterett – Rt-2013-1329 (Lovdata): https://lovdata.no/pro/#document/HRSTR/avgjorelse/rt-2013-1329
Barnekonvensjonen artikkel 3 (Regjeringen): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/barnekonvensjonen/id88063/