I norsk familierett, spesielt under håndteringen av foreldretvister, spiller mekling en sentral rolle. I henhold til barneloven § 61 første ledd nr. 2, har retten mulighet til å vise partene tilbake til mekling på familievernkontoret. Dette tiltaket er ikke bare en anbefaling, men partene har en faktisk plikt til å delta i meklingen.
Mekling utenfor retten, etter tidligere forsøk under § 53 eller § 61 første ledd nr. 1, er imidlertid vanligvis bare aktuelt i spesielle tilfeller. Dette kan innebære situasjoner hvor tidligere meklingsforsøk ikke har ført til enighet, eller hvor nye omstendigheter eller informasjon krever en revidert tilnærming. Dette skrittet reflekterer en forståelse av at noen konflikter kan ha større sjanse for en vellykket løsning utenfor rettens mer formelle rammer.
Domstoladministrasjonens nasjonale veileder for behandling av foreldretvister, spesifikt vedlegg 13A, fastslår at retten, når den viser en sak tilbake til mekling, rutinemessig skal innhente samtykke fra partene til at meklerne ved familievernkontoret fritas fra taushetsplikten. Dette samtykket er avgjørende for at meklerne skal kunne ha en åpen og ærlig dialog med retten om sakens fremgang. Fritakelsen fra taushetsplikten bidrar til en mer gjennomsiktig og informert prosess, som kan være til fordel for en rettferdig og effektiv konfliktløsning.
Tilbakevisningen til mekling og behovet for partenes samtykke til fritakelse fra taushetsplikt understreker en viktig dimensjon i familierettssystemet: en balanse mellom konfidensialitet og nødvendigheten av åpenhet i prosessen med å løse foreldretvister. Målet er å finne en løsning som tjener barnets beste, samtidig som det ivaretas rettferdighet og respekt for partenes rettigheter og interesser.
I siste instans gjenspeiler denne praksisen rettens anerkjennelse av at noen ganger er de beste løsningene på familiekonflikter de som oppnås gjennom dialog og samarbeid, snarere enn gjennom domstolens avgjørelser.