Når det gjelder saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, står spørsmålet om barnets ønsker sentralt. Men hvordan dannes egentlig barnets mening? Begrepene «egne synspunkter» og «egen mening» brukes ofte, men er barn virkelig i stand til å danne selvstendige meninger om komplekse saker?
Avgjørelser som tar hensyn til både barnets og foreldrenes ønsker er ofte mer robuste. Barnets ønsker kan virke som en selvstendig refleksjon, men faktisk dannes de i nært samspill med voksne. Barnets mening blir påvirket av voksne som tolker og formidler omgivelsene, samt nære emosjonelle relasjoner. Dette gjør barns mening mer situasjonsavhengig og påvirkbar enn hos voksne.
Det kan være vanskelig å skille mellom barnets egentlige mening og det voksnes ønsker. Noen ganger gjengir barnet det en voksen ønsker, selv om det strider mot barnets eget syn. Dette kan skyldes beskyttelse av en forelder eller frykt for negative konsekvenser. I slike tilfeller vil annen informasjon kunne avsløre det egentlige synet.
Barnets syn kan virke autentisk og uavhengig, men det kan være påvirket av voksne eller en av foreldrene. Likevel, med mindre det er klare indikasjoner på det motsatte, bør vi anta at det barnet uttrykker er dets genuine mening. Å forstå barns tanker og meninger krever en dypere innsikt i deres relasjoner og opplevelser. Det er viktig å anerkjenne barnets stemme og samtidig være bevisst på påvirkningen fra omgivelsene.
Avgjørelser som tar hensyn til barnets genuine ønsker er avgjørende for et rettferdig utfall i familielovssaker. Vi må erkjenne den komplekse dynamikken som påvirker barns mening og ta hensyn til deres unike perspektiver.