I rettsprosesser, spesielt i foreldretvister, spiller saksforberedende rettsmøter en vital rolle. Disse møtene gir partene en mulighet til å komme til enighet før saken eventuelt eskalerer til en hovedforhandling. Det er rettens ansvar å avgjøre hvor mange saksforberedende møter som er nødvendige og hensiktsmessige i hver enkelt sak.
Når partene ikke har nådd en enighet etter saksforberedende møter, og det ikke anses som hensiktsmessig å avholde flere slike møter, vil saken vanligvis gå over til hovedforhandling. Dette representerer en viktig overgang i rettsprosessen, hvor saken får en mer formell og avgjørende behandling.
Et kritisk aspekt ved overgangen til hovedforhandling er spørsmålet om dommerens rolle. Det må avklares om den dommeren som har vært involvert i mekling under de saksforberedende møtene, også skal fungere som dommer under hovedforhandlingen. Dette er et område hvor det eksisterer ulike synspunkter i juridisk praksis. Noen argumenterer for at en dommer som har meklet, har fått innsikt i sakens nyanser og dermed er godt posisjonert til å dømme i saken. Andre hevder at det kan oppstå spørsmål om dommerens habilitet, gitt deres forutgående engasjement i forsøk på å mekle fram en løsning.
Dette dilemmaet omhandler dommerens evne til å opprettholde en objektiv og upartisk holdning. I noen tilfeller kan det være fordelaktig at samme dommer fortsetter, da vedkommende allerede har dyptgående kjennskap til saken. I andre tilfeller kan det være mer passende å bytte dommer for å sikre en nøytral og upartisk hovedforhandling.
I siste instans er beslutningen om hvem som skal fungere som hovedforhandlingsdommer kritisk. Den skal sikre at alle parter føler at deres sak blir behandlet rettferdig, og at den endelige avgjørelsen er basert på en objektiv vurdering av fakta og omstendigheter. Denne beslutningen reflekterer rettens streben etter rettferdighet og upartiskhet i håndteringen av alle saker, spesielt de som omhandler familieforhold og barnets beste.