Når en sak skal avgjøres av domstolen, kan det være nødvendig å oppnevne en sakkyndig for å gi faglige vurderinger. Imidlertid er det viktig å være oppmerksom på habilitetsspørsmål i forbindelse med oppnevningen av en sakkyndig. Habilitet er en forutsetning for at tilliten til rettsprosessen skal opprettholdes.
Ifølge tvisteloven § 25-3 tredje ledd skal ikke en inhabil person oppnevnes som sakkyndig i en sak. Dette innebærer blant annet at en person som ville vært inhabil som dommer i saken heller ikke kan oppnevnes som sakkyndig.
Domstolloven har også bestemmelser om habilitet som gjelder for sakkyndige, og den sakkyndige kan være inhabil hvis vedkommende har en tilknytning til saken eller en av partene som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Det kan for eksempel være hvis den sakkyndige har handlet på vegne av en part i en annen sammenheng tilknyttet saken.
I tillegg til de spesifikke habilitetsbestemmelsene, gir domstolloven § 108 en generell regel om inhabilitet når det foreligger andre særegne omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes uhildethet. Dette innebærer at en sakkyndigs habilitet også må vurderes ut ifra om det foreligger slike særegne omstendigheter.
Selv om en sakkyndig har vært involvert i saken i en lavere instans, kan vedkommende fortsatt oppnevnes i ankeinstansen. Dette kan være hensiktsmessig fordi den sakkyndige allerede kjenner saken og ikke er helt fremmed for foreldrene og barnet. Imidlertid må det vurderes konkret av domstolen om den tidligere involveringen gjør at den sakkyndige må regnes som inhabil.
Habilitet er en viktig faktor for å opprettholde tilliten til rettsprosessen og rettssikkerheten. Det er derfor avgjørende at både dommere og sakkyndige er bevisste på habilitetsbestemmelsene og unngår å opptre på en måte som kan svekke tilliten til deres uhildethet.