Samværsavtale – feriesamvær

mockups (471)Samværsavtaler er skreddersøm i de alle fleste saker. Få velger å legge til grunn at det skal være «vanlig samvær» og følge lovens definisjon. Det er viktig å understreke at «vanlig samvær» er ingen minsterett til samvær, men bare en definisjon. Når man syr sammen en samværsavtale er det mange punkter som kan være relevant. Det er også mange måter å avvikle ferier på både mht fleksibilitet, deling, starttid osv.

Tar man påskeferien som et eksempel så er en vanlig måte å ta denne inn i en samværsavtale på:

«påskeferien deles i to like deler. Fra dagen for skoleslutt til onsdag før skjærtorsdag. Fra onsdag før skjærtorsdag til andre påskedag. Foreldrene skal ha hver annen gang første og annen del av påsken. I 2016 skal far ha første del.»

Andre vil ikke dele opp påsken da det kan være en del reiseaktivitet knyttet til påsken og at det er bedre å ha hele påsken hver annen gang:

«Hver annen påske fra dagen etter skoleslutt til andre påskedag. Mor skal ha påskeferien i 2016.»

Noen ganger starter ferien samme dag som skolen slutter, mens andre ganger er det best å starte ferien dagen etter da barnet er mer uthvilt og kanskje selve reisen til den andre forelderen er lang og slitsom. Det kan også  være barnets alder som motiverer hva man velger som utgangspunkt. På samme måte så vil det variere om feriesamværet slutter dagen før skolestart eller om barnet drar rett fra samværforelder til skolen. Det kan være at foreldrene bor i samme nabolag og at det er greit nok at ferien avsluttes samme dag som skolen starter. Det kan også være at foreldrene bor på hver sin kant av landet og at man må avslutte ferien dagen før.

Det er mange hensyn å ta og derfor vil det ikke i lovgivningen ikke legge opp til at konkrete løsninger skal passe for alle.

Samværsavtaler – Likt, men ikke det samme

Det forbløffer meg gang på gang hvor ulikt samværsavtaler eller forsåvidt avtaler om barn utenfor retten og kanskje spesielt rettsforlig utformes. Det er skreddersøm. Selv om man den ene gangen nesten er forbløffet over egen fortreffelighet formuleres juleferien annerledes ved neste avtale. Jeg har sikkert vært med på å utforme delt juleferiesamvær på 100 forskjellige måter men med samme mening bak. fra dagen etter skolestart, fra skolens slutt, fra lille juleaften, fra juleaften kl 12, fra 22. desember…. hvem henter? hvilket klokkeslett? midtdagen er oftest lik. Enten 27. desember eller 28. desember. Som regel tidlig nok til at middag kan spises med familien til den barnet kommer til. likevel varierer ordlyden stort. Hver annen. Annen hver. begge har rett til følgende samvær…. juleferien deles i to like deler eller mor skal ha samvær slik hver annen jul… Kanskje greit at det er skreddersøm hver gang, men det forundrer meg likevel at ikke enkelte vanntette formuleringer ikke sprer seg som ild i tørt gress.

Bindende avtale om bosted og samvær

kjørewulffJeg får som advokat mange henvendelser som går på at en av foreldrene er fortvilet for at den andre ikke holder det som er avtalt. Avtaleinngåelser om fast bosted og/eller samvær i barneretten er et spørsmål om konsekvenser. Mange blir frustrerte og viser til at avtaler skal holdes, at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige osv. sannheten er at om det er bindende eller ikke er uten betydning. Det som betyr noe er hvilke tvangsmuligheter har man hvis avtaler brytes. Her er svaret enkelt. Ingen avtaler som er inngått utenfor retten kan gjennomføres med tvang etter barneloven § 65. Ingen. Det vil si at det er uten automatisk konsekvens å bryte skriftlige avtaler inngått mellom partene, på familievernkontoret, hos barnevenet eller hvor det måtte være. Det kan selvfølgelig ha konsekvens dersom saken havner i retten mht hvilke vurderinger som tas, men det er ikke sikkert. En annen konsekvens er de rettigheter som følger hos NAV og gjennom folkeregistret.

Et godt eksempel på slike avtaler som ikke har noen slagkraft er de som avtaler at barnet skal bo fast ett sted dette året, men når skoleåret er over så skal barnet flyttes tilbake til den andre forelder. Dette kan man fritt bryte uten konsekvenser som ikke er gjenstand for nøye vurdering. Nekter den forelderen som har barnet hos seg å flytte barnet tilbake så må saken til retten, etter først en runde på familievernkontoret. I retten blir det en konkret vurdering om dette vil være barnets beste. Ikke en vurdering av hva foreldrene har avtalt eller ikke. Altså har avtalen egentlig ingen verdi.