Når en foreldretvist kommer inn for retten, markerer det starten på en nøye strukturert prosess, styrt av retningslinjer fastsatt i tvisteloven § 9-4. En av de første stegene i denne prosessen er avholdelsen av et planmøte. Dette møtet, som oftest gjennomføres som et telefonmøte, spiller en sentral rolle i å stake ut kursen for sakens videre behandling.
Under planmøtet adresseres flere kritiske punkter. Et viktig element som tas opp er spørsmålet om det skal innkalles til et saksforberedende møte. Dette er et vesentlig skritt i saksbehandlingen, ettersom det legger grunnlaget for rettens videre arbeid med saken. En annen viktig vurdering som gjøres i denne sammenheng, er om det skal oppnevnes en sakkyndig i henhold til barneloven § 61 første ledd nr. 1. Den sakkyndiges rolle vil være å bidra med faglig ekspertise, noe som kan være avgjørende i saker hvor det er kompliserte forhold rundt barnets beste.
I tillegg til disse overveielsene, diskuteres det også om saken skal gå direkte til hovedforhandling. Dette er et spørsmål som avhenger av et hensiktsmessighetsskjønn. Her står man overfor et valg mellom å prøve andre tiltak før en eventuell hovedforhandling, eller å gå direkte til denne fasen av rettsprosessen.
En sentral del av dette skjønnet er å vurdere muligheten for å oppnå en avtalebasert løsning. Det krever en balansegang mellom ønsket om en rask avgjørelse og behovet for å gi partene rom til å komme til enighet gjennom forhandlinger eller mekling. Dette er en viktig del av prosessen, da en avtalebasert løsning ofte kan være i barnets beste interesse, ved å unngå de potensielt skadelige effektene av en langvarig og konfliktfylt rettsprosess.
Samlet sett viser denne tilnærmingen til håndtering av foreldretvister i retten en grundig og overveid prosess. Den tar sikte på å finne den mest hensiktsmessige løsningen for hver unike sak, med et sterkt fokus på barnets beste og en effektiv konfliktløsning.