Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært “mulig å snakke med barna så langt,” noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.

Barns rett til å bli hørt i midlertidige avgjørelser: Er det en absolutt rettighet?

barns rettigheter, FNs barnekonvensjon, barneloven, barns medvirkning, barns innflytelse, barns stemme, rett til å bli hørt, midlertidige avgjørelser, barn i rettssaker, barns rettssikkerhet, barnekonvensjonen i norsk rett, barn i foreldretvister, barns beste, barns rett til deltakelse, barns synspunkter, barn i juridiske prosesser, barn i rettssystemet, barns interesser, barnerettigheter i Norge, barnelovens tolkning, rettigheter for barn, barn og lovverk, barn i konflikt, barns deltakelse i rettssaker, barns rolle i juridiske avgjørelser, barn og rettsvesenet, barn og midlertidige beslutninger, barn og rask saksbehandling, barn og hensyn til tid, barn i rettferdighetssystemet.

FNs barnekonvensjon artikkel 12 stadfester at barn har en rett til å bli hørt. Gjennom denne artikkelen tilskrives barnet rettigheter som gir det innflytelse over sitt eget liv, og ikke bare rettigheter på grunn av sin sårbarhet eller avhengighet av voksne. Dette er en særegen barnerettighet som bidrar til å ivareta barns rettssikkerhet. Artikkel 12 oppstiller i hovedsak to vilkår for at et barn skal ha rett til å bli hørt: Det må være en sak som angår barnet, og barnet må være i stand til å danne seg egne synspunkter. Videre skal barnets synspunkter vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

Retten til å bli hørt fremstår som absolutt, men i norsk rett har det oppstått spørsmål om hvor absolutt denne rettigheten faktisk er. Høyesterett har ved flere anledninger satt begrensninger i barnets rett til å bli hørt, spesielt i midlertidige avgjørelser etter barneloven. For å forstå denne problemstillingen bedre, skal vi se nærmere på et eksempel fra rettspraksis.

I en sak fra 2005 (Rt. 2005 s. 1693) gjaldt det en midlertidig avgjørelse om daglig omsorg og foreldreansvar. Høyesterett fastslo at retten til å bli hørt også gjelder ved midlertidige avgjørelser, men at denne rettigheten ikke står like sterkt i slike tilfeller. Begrunnelsen synes å være hensynet til rask saksbehandling.

Selv om det er hovedsakelig i saker etter barneloven at slike begrensninger har blitt påpekt, kan prinsippene også være relevante for midlertidige avgjørelser etter barnevernloven. Derfor er det viktig å se nærmere på hvordan barnets rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser tolkes i norsk rett og om dette er i samsvar med intensjonen bak artikkel 12 i FNs barnekonvensjon.

Gjennom de senere årene har det vært økt oppmerksomhet rundt barns rettigheter og hvordan man best kan sikre dem. Det er blant annet vedtatt en egen rettighetsbestemmelse for barn i Grunnloven (§ 104), som klart stadfester barns rett til å bli hørt, også ved midlertidige avgjørelser. Dette er i tråd med avgjørelsen i HR-2020-1619-U, hvor det ble ansett som en saksbehandlingsfeil at barna ikke ble hørt i en midlertidig avgjørelse om fast bosted og samvær i en foreldretvist.

Utredningen: Hvordan skal den sakkyndige håndtere oppgaven?

Familieadvokat, Barnelov, Sakkyndigrapport, Barns rettigheter, Foreldretvist, Juridisk utredning, Barnefordeling, Medvirkning barn, Utredningsprosess, Rettssaker om barn, Advokathjelp, Barnekonvensjon, Juridisk veiledning, Rettigheter for barn, Barn og advokat, Foreldrekonflikter, Juridisk rådgivning, Grunnloven § 104, Barnets perspektiv, Familievern, Rettslige avgjørelser, Advokatbistand, Rettferdig vurdering, Rettsprosessen, Barneomsorg, Domstolsbehandling, Barneansvar, Juridisk hjelp, Barn i rettssystemet, Barnerettigheter. Advokater i Mosjøen, Advokathuset Wulff, Advokatfirmaet Helgeland, advokater i Vefsn, advokater i Mosjøen sentrum, oversikt over advokater i Mosjøen, barns rettigheter advokat, advokat for barn, sakkyndig i barnefordelingssaker, sakkyndig i barneloven, foreldretvist advokat, advokat i foreldretvist, barns beste sakkyndig, sakkyndig rådgivning foreldretvist, barn og foreldretvist, barneloven advokat, sakkyndig vurdering barn, advokat rådgivning barnesak, sakkyndig foreldretvist uttalelse, advokat ved barnefordeling, sakkyndig anbefaling i foreldretvist, barns stemme i retten, advokat barns rettigheter, sakkyndig rapport foreldretvist, sakkyndig og barns beste, advokat i barnesaker, foreldretvist og barneloven, sakkyndig barnefordelingsak, foreldretvist sakkyndig vurdering, sakkyndig bistand barn, barns representant advokat, sakkyndig meninger foreldretvist, advokat i foreldrekonflikt, barns advokat i tvist, foreldretvist juridisk rådgivning, sakkyndig råd i barnesaker.

Når det kommer til utredninger i foreldrekonflikter, står den sakkyndige overfor et vesentlig ansvar. Det er mandatet for oppdraget som setter rammene for hva og hvem som skal utredes og hvordan dette skal foregå. Utredningens omfang avhenger av mandatet, og det er av ytterste viktighet at den sakkyndige holder seg innenfor disse rammene. Samtidig må den sakkyndige være oppmerksom på behovet for eventuell ytterligere utredning og gjøre oppdragsgiver oppmerksom på dette.

I barneloven finnes det ingen fastsatte krav til sakkyndigrapporter. Imidlertid følger sakkyndige som er omfattet av helsepersonelloven spesifikke retningslinjer angående attester og erklæringer. Disse retningslinjene er detaljert beskrevet i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l.

Utredningen skal gjennomføres med minst mulig ulemper for familien. Dette innebærer at utredningen ikke skal være mer omfattende enn nødvendig, samtidig som den må være tilstrekkelig grundig. Det er også en viktig oppgave for den sakkyndige å likebehandle foreldrene så langt som mulig.

Barnets rett til medvirkning: Hva sier norsk rett?

Barnets rett til medvirkning er et sentralt prinsipp i norsk rettssystem. Denne retten er nedfelt i Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 og barneloven § 31. Medvirkning handler om å gi barn muligheten til å uttrykke sitt perspektiv og bidra til opplysning av saken. Dette skal gjøres i samsvar med barnets alder og modenhet, og barnet har rett til å bli hørt uten plikt til å uttale seg eller medvirke, kun en rett.

En vesentlig del av retten til medvirkning er retten til å motta tilstrekkelig og tilpasset informasjon i tråd med alder og modenhet. Dette innebærer også å tilrettelegge for at barnet kan uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved hjelp av fysiske hjelpemidler eller tolk om nødvendig. Retten til medvirkning og innflytelse gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare ved rettslige eller administrative avgjørelser.

For å sikre at barns medvirkning blir ivaretatt på best mulig måte, har Domstoladministrasjonen utarbeidet veiledere som gir informasjon om hvordan barn kan involveres i saker for domstolen.

Informasjon til foreldrene og barnet: En nødvendig del av utredningsprosessen

Den sakkyndige har en viktig oppgave med å sørge for at både barn og foreldre er godt informert om rammene for utredningen og hvordan prosessen skal foregå. Dette inkluderer å skissere hele utredningsprosessen tidlig og grundig. Informasjonen skal være forståelig for barnet, og den sakkyndige kan veilede foreldrene om hva de bør informere barnet om angående den sakkyndiges arbeid.

Det er også viktig å merke seg at den sakkyndige må være oppmerksom på barnets rett til å forstå formålet med samtalene og retten til å ikke delta i samtaler med den sakkyndige dersom barnet ikke ønsker det. Samtidig må barnet informeres om at informasjonen de gir vil bli delt med foreldrene og domstolen.

Metoder i utredningsarbeidet:

Samtaler med foreldrene: Den sakkyndige bør gi foreldrene god tid til å dele opplysninger og erfaringer. Samtalene bør gi konkret informasjon, samtidig som den sakkyndige må være observant på kognitive, emosjonelle og relasjonelle forhold hos den som utredes. Antallet samtaler og møter kan variere avhengig av sakens karakter, og behovet for flere samtaler bør begrunnes overfor foreldrene og i rapporten.

Utredningssamtaler med barn: Det er vanlig at mandatet forutsetter samtaler og møter med barnet direkte. Disse samtalene er avgjørende for å forstå barnets perspektiv og behov. Samtalene må tilrettelegges for å få innsikt i barnets egen mening, behov og utvikling. Den sakkyndige skal informere barnet om formålet med samtalene og om retten til å ikke delta dersom barnet ikke ønsker det. Tilrettelegging for samtaler med barnet må ivareta barnets behov, og den sakkyndige bør ha kompetanse i samtalemetodikk med barn.

Observasjoner: I de fleste tilfeller vil observasjoner av foreldre og barn være en del av utredningen. Dette gir informasjon om barnets utviklingsstatus, foreldrenes omsorgsutøvelse og samspillet mellom foreldre og barn. Observasjoner kan foretas i hjemmet eller andre egnede lokaler, og valg av aktivitet og samhandling bør tilpasses barnets alder og utredningstema. Det er viktig at den sakkyndige forstår at familien befinner seg i en ekstraordinær situasjon under observasjonene, og dette kan påvirke dem. Den sakkyndige må være bevisst sin egen påvirkning på situasjonen og på det spesielle ved å bli utredet.

Bruk av standardiserte utredningsverktøy: I noen tilfeller kan testing være nødvendig som en del av utredningen. Det er viktig at tester og kartleggingsverktøy kun anvendes når den sakkyndige finner det nødvendig for å besvare mandatet. Den som utredes skal informeres om metodikken i forkant av testingen, og testene skal følge fastsatte retningslinjer for administrasjon, gjennomføring og tolkning. Dersom den sakkyndige mangler kompetanse til å bruke eller tolke testene, bør dette drøftes med oppdragsgiver for å sikre kvaliteten på utredningen.

Bruk av tolk: Ved behov for tolk, bør offentlig godkjente tolker benyttes for å sikre familiens rettssikkerhet. Det er forbud mot å bruke barn som tolk, med mindre det er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade, i henhold til forvaltningsloven § 11 e.

Utredningsprosessen i familierettslige saker er en kompleks oppgave som krever grundig planlegging og gjennomføring. Den sakkyndige spiller en viktig rolle i å sikre barnets rett til medvirkning og å gi rettferdige vurderinger som kan hjelpe domstolen med å fatte informerte beslutninger. Det er derfor essensielt at den sakkyndige følger retningslinjer og prinsipper som er nedfelt i norsk rettssystem for å sikre en rettferdig og grundig utredningsprosess.

Kilde: veileder-for-sakkyndig-utredningsarbeid-i-foreldretvistsaker-etter-barneloven-.pdf (regjeringen.no)