Barns rettigheter har alltid vært en viktig del av juridiske diskusjoner og lovgivning, og i Norge er dette reflektert i både Grunnloven og barneloven. Et av de fire generelle prinsippene i FNs barnekonvensjon, som også er eksplisitt nedfelt i barneloven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Men hva betyr egentlig denne retten, og hvordan manifesterer den seg i norsk lov?
I motsetning til prinsippet om «barnets beste» i barneloven, som ofte veier tungt i avgjørelser som påvirker barn, er retten til å bli hørt nedfelt i to dimensjoner i barneloven. Den første dimensjonen handler om barnets rett til å uttrykke seg innad i familien, og den andre dimensjonen vedrører saksbehandling i situasjoner der det tas avgjørelser om barnets personlige forhold.
Barneloven § 31 første ledd fastsetter reglene for barns uttalerett i familien. Denne bestemmelsen sier at så snart et barn er i stand til å danne egne synspunkter om saker som angår dem, skal foreldrene lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Dette prinsippet er ikke nytt, det ble også inkludert i den tidligere barneloven av 1981, selv om det har blitt endret flere ganger siden den gang.
En viktig endring i § 31 første ledd var å senke aldersgrensen for barns uttalerett fra tolv til syv år. Dette ble gjort for å sikre at barnets stemme blir hørt tidligere i deres utvikling. Samtidig ble det understreket at denne bestemmelsen ikke gir barnet en ubetinget selvbestemmelsesrett, men at foreldrenes beslutninger ikke skal treffe barnet uten hensyn til deres meninger.
I tillegg til foreldrene, gjelder også bestemmelsen for andre som barnet bor hos eller som har en betydelig rolle i barnets liv. Dette inkluderer verger, fosterforeldre, institusjoner eller andre som har en innvirkning på barnets personlige forhold.
Retten til å bli hørt i saksbehandlingen følger også av barneloven, spesielt § 31 annet ledd. Denne bestemmelsen fastslår at et barn som er fylt syv år, eller yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal ha rett til informasjon og mulighet til å uttrykke sine meninger før det tas beslutninger om deres personlige forhold. Her skal barnets mening bli vektlagt i henhold til deres alder og modenhet. Når barnet når tolv år, skal deres mening tillegges betydelig vekt i avgjørelser.
Denne bestemmelsen er spesielt relevant i saker som angår spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Den gir også en viktig retningslinje for hvordan beslutningstakere, som for eksempel fylkesmannen og retten, skal håndtere barns rett til å bli hørt.
Selv om barneloven gir klare retningslinjer for når og hvordan barn skal bli hørt, er det viktig å merke seg at dette ikke gir barnet en selvbestemmelsesrett i juridiske spørsmål. Foreldrenes beslutninger skal tas med hensyn til barnets meninger, og det er et viktig skritt mot å sikre barns rettigheter og interesser.
I tillegg til barneloven, gir også andre juridiske bestemmelser, som vergemålsloven, regler om å høre barn i visse situasjoner. Dette viser hvor viktig det er å gi barn muligheten til å uttrykke seg og bli hørt i saker som påvirker deres liv.