Hvordan ivaretas barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser i det norske rettssystemet?

barns rettigheter, rett til å bli hørt, barn i rettssystemet, midlertidige avgjørelser, barnekonvensjonen, barns deltakelse, juridiske prosesser, barns synspunkter, barn i rettssaker, barns beste, lagmannsrettens praksis, rettssystemets utfordringer, barneloven, barn og rettsvesen, barnekomiteens tolkning, barns stemmerett, barn i rettssaker, barn i norske domstoler, barns rettssikkerhet, barn og lagmannsretten, barns deltakelse i rettsprosesser, høring av barn, barn i norsk rett, barn som vitner, barn i rettssystemet, barn som parter, barn i familierettssaker, barn og koronapandemien, barns medvirkning, barn i juridiske prosesser, barns rettigheter i rettssystemet.

Dagens rettssystem setter barnets deltakelse og rettigheter i sentrum av juridiske prosesser, men det reises stadig spørsmål om hvorvidt barn faktisk blir hørt ved midlertidige avgjørelser. En avgjørelse som har vakt betydelig interesse er HR-2020-1619-U. Denne kjennelsen har kastet lys over praksisen rundt barns rett til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser i norske domstoler.

I denne saken varierte barnas alder fra fire til 17 år. Overraskende nok ble kun to unntak gjort, der barna ikke fikk anledning til å uttale seg i tingretten. Det første tilfellet involverte 7 barn i alderen 2 til 15 år, og tingrettens begrunnelse for manglende uttalelse var at det ikke hadde vært “mulig å snakke med barna så langt,” noe som i stor grad kan tilskrives koronapandemien. Lagmannsretten valgte å oppheve tingrettens avgjørelse og forventet en mer overbevisende begrunnelse for fraværet av barnas stemmer.

Det andre tilfellet, avgjort av Borgarting lagmannsrett i 2020, handlet om samvær med støttet tilsyn for et barn som nærmet seg fire år. I dette tilfellet konkluderte lagmannsretten med at det ikke var nødvendig å innhente barnets synspunkter. Dette baserte de på at det allerede var bestilt en sakkyndig rapport for hovedforhandlingen, og de ønsket å unngå unødvendige parallelle prosesser som kunne forvirre barnet.

Det er klart at hovedregelen i tingretten er at barna skal få anledning til å uttale seg ved midlertidige avgjørelser, uavhengig av alder. Dette følger i tråd med barnekomiteens ønske om en bred tolkning av hvem som kan høres, med mål om å sikre at så mange barn som mulig får muligheten til å uttrykke sine synspunkter. Men situasjonen i lagmannsretten tegner et annet bilde, der ingen av barna ble hørt på nytt ved behandling.

Dette bringer oss til et viktig spørsmål: Hvordan skal rettssystemet balansere hensynet til barnets beste med behovet for rask saksbehandling? Er det tilstrekkelig å høre barna i tingretten, eller bør retten til å bli hørt gjentas i lagmannsretten? Hvor lang tid kan gå mellom hver gang barnet får anledning til å uttale seg på nytt? Dette er komplekse spørsmål som rettssystemet kontinuerlig må adressere for å sikre at barns rettigheter blir ivaretatt på best mulig måte.

Barns rett til å bli hørt ved midlertidige avgjørelser er en sentral del av rettssystemets arbeid med å beskytte barns interesser. Det er åpenbart behov for en grundig evaluering av hvordan denne rettigheten praktiseres i lagmannsretten for å sikre en mer enhetlig tilnærming og for å oppfylle barnekonvensjonens mål om å gi barn en tydelig stemme i juridiske prosesser.