barn og lov

Har barn rett til å bli hørt?

av
barns rettigheter, barneloven, barns medvirkning, barnekonvensjonen, barns stemmerett, barn og lov, barns rett til å bli hørt, barn i juridiske saker, barns deltakelse, barns innflytelse, barn og beslutningstaking, barn og familielov, barn og rettssaker, juridiske rettigheter for barn, barns rettigheter i Norge, FNs barnekonvensjon, barnelov i Norge, barn og foreldreansvar, barn og samvær, barn og bosted, barns mening i lovprosesser, barns rett til informasjon, barns rettigheter i rettssystemet, barns synspunkter i saker, barns deltagelse i juridiske avgjørelser, barn og juridisk representasjon, barn og beslutningsprosesser, barn og juridisk medvirkning, barns stemme i lovsaker, barns rettigheter i samlivsbrudd

Barns rettigheter har alltid vært en viktig del av juridiske diskusjoner og lovgivning, og i Norge er dette reflektert i både Grunnloven og barneloven. Et av de fire generelle prinsippene i FNs barnekonvensjon, som også er eksplisitt nedfelt i barneloven, er barnets rett til å si sin mening og å bli hørt. Men hva betyr egentlig denne retten, og hvordan manifesterer den seg i norsk lov?

I motsetning til prinsippet om «barnets beste» i barneloven, som ofte veier tungt i avgjørelser som påvirker barn, er retten til å bli hørt nedfelt i to dimensjoner i barneloven. Den første dimensjonen handler om barnets rett til å uttrykke seg innad i familien, og den andre dimensjonen vedrører saksbehandling i situasjoner der det tas avgjørelser om barnets personlige forhold.

Barneloven § 31 første ledd fastsetter reglene for barns uttalerett i familien. Denne bestemmelsen sier at så snart et barn er i stand til å danne egne synspunkter om saker som angår dem, skal foreldrene lytte til hva barnet har å si før de tar beslutninger om barnets personlige forhold. Dette prinsippet er ikke nytt, det ble også inkludert i den tidligere barneloven av 1981, selv om det har blitt endret flere ganger siden den gang.

En viktig endring i § 31 første ledd var å senke aldersgrensen for barns uttalerett fra tolv til syv år. Dette ble gjort for å sikre at barnets stemme blir hørt tidligere i deres utvikling. Samtidig ble det understreket at denne bestemmelsen ikke gir barnet en ubetinget selvbestemmelsesrett, men at foreldrenes beslutninger ikke skal treffe barnet uten hensyn til deres meninger.

I tillegg til foreldrene, gjelder også bestemmelsen for andre som barnet bor hos eller som har en betydelig rolle i barnets liv. Dette inkluderer verger, fosterforeldre, institusjoner eller andre som har en innvirkning på barnets personlige forhold.

Retten til å bli hørt i saksbehandlingen følger også av barneloven, spesielt § 31 annet ledd. Denne bestemmelsen fastslår at et barn som er fylt syv år, eller yngre barn som er i stand til å danne egne synspunkter, skal ha rett til informasjon og mulighet til å uttrykke sine meninger før det tas beslutninger om deres personlige forhold. Her skal barnets mening bli vektlagt i henhold til deres alder og modenhet. Når barnet når tolv år, skal deres mening tillegges betydelig vekt i avgjørelser.

Denne bestemmelsen er spesielt relevant i saker som angår spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær. Den gir også en viktig retningslinje for hvordan beslutningstakere, som for eksempel fylkesmannen og retten, skal håndtere barns rett til å bli hørt.

Selv om barneloven gir klare retningslinjer for når og hvordan barn skal bli hørt, er det viktig å merke seg at dette ikke gir barnet en selvbestemmelsesrett i juridiske spørsmål. Foreldrenes beslutninger skal tas med hensyn til barnets meninger, og det er et viktig skritt mot å sikre barns rettigheter og interesser.

I tillegg til barneloven, gir også andre juridiske bestemmelser, som vergemålsloven, regler om å høre barn i visse situasjoner. Dette viser hvor viktig det er å gi barn muligheten til å uttrykke seg og bli hørt i saker som påvirker deres liv.

Barnekonvensjonens innflytelse

av
barnekonvensjonens betydning, barns rettigheter, FN barnekonvensjon, menneskerettighetsloven, barns beste, barn og lov, nasjonale rettigheter, internasjonale avtaler, barnekonvensjonen i Norge, barns plikter, rett til utdanning, diskriminering av barn, barneombudet, minoritetsbarn, samiske barn, rettighetsbeskyttelse, barn og samfunn, barns stemmer, barnekonvensjonens innflytelse, barns involvering, barnekonvensjonen og skole, barnekonvensjonens prinsipper, barn og fremtid, barnekonvensjonen i praksis, rettighetsbasert tilnærming, barn og rettssystem, rettigheter for flyktningbarn, barn og samfunnsutvikling, barnekonvensjonens minimumsstandarder, advokat

Barn i Norge har ikke bare rettigheter, men også plikter, deriblant retten til skolegang og tilgang på barnehageplass. Disse rettighetene er nøye regulert av opplæringsloven og barnehageloven. Men det som virkelig gjør en forskjell er den fundamentale tilslutningen til FNs barnekonvensjon. Denne internasjonale traktaten, som har funnet sitt hjem i menneskerettighetsloven etter Norges ratifikasjon, gir en ekstra dimensjon til hvordan vi forstår og implementerer barns rettigheter.

En av de mest kraftfulle aspektene ved barnekonvensjonen er dens overlegenhet i forhold til nasjonale lover. Dersom det skulle oppstå en konflikt mellom konvensjonen og en nasjonal lov, vil barnekonvensjonen alltid ha forrang og må følges. Med denne overhøyheten markerer barnekonvensjonen sin betydning som en universell standard som går foran de nasjonale reguleringene.

Det er ingen unntak for hvilke barn som er omfattet av barnekonvensjonen. Alle personer under 18 år som befinner seg innenfor Norges grenser, er under dens beskyttelse. Denne inklusiviteten er en av de grunnleggende byggesteinene i konvensjonens bidrag til en rettferdig og trygg tilværelse for alle barn.

En nærmere granskning av barnekonvensjonen avdekker nøkkelbestemmelser som utgjør selve hjertet av dens innflytelse. Når vi snakker om retten til utdanning, blir artikkel 2, som forbyr diskriminering, artikkel 3, som fremhever barnets beste som et overordnet hensyn, og artikkel 12, som gir barn rett til å bli hørt i saker som berører dem selv, spesielt betydningsfulle. Disse bestemmelsene, som spenner over ulike aspekter av barns utdanning, gir en helhetlig tilnærming til å forme deres læring og vekst.

I tillegg er barnekonvensjonen en plattform for særskilte rettigheter som samiske barn og minoritetsbarn besitter, som formuleres i artikkel 30. Den gir også ekstra beskyttelse for barn med funksjonsnedsettelser (artikkel 23) og tar hensyn til flyktningbarns spesielle behov (artikkel 22). Samtidig fungerer artikkel 41 som et kompass som veileder nasjonale rettigheter. Dersom nasjonal rett gir barna enda bedre rettigheter enn det som er fastsatt i barnekonvensjonen, skal nasjonal rett ha forrang. Dette er en måte å sikre at barnekonvensjonen setter en minimumsstandard som nasjonene må oppfylle.

Forum for Barnekonvensjonen (FFB) sin struktur

av
barnelova, lov om barn og foreldre, farskap, fødselsmelding, anerkjennelse av farskap, barnelovutvalget, foreldre, samlivsstatus, underholdsbidrag, Statistisk Sentralbyrå, fødselsregister, folkeregistrering, jordmor, lege, barnets mor, plikter, endringer, regler, lovgivning, bestemmelser, juridisk, myndigheter, barn, fødsel, koordinering, koordinert arbeid, dobbeltarbeid, uttalelse, departementet, advokatforening, forslag, formulering, vilkår, motivene, kommentarer.

Kjernen i utarbeidelsen av Supplerende Rapport er en samstemt innsats som drar nytte av deltakernes arbeidserfaring og spesifikke fagområder. Denne prosessen har en ledetråd i et Arbeidsutvalg, utpekt av FFB, som koordinerer innsatsen. Samtidig er det Rapporteringsgruppens ansvar å sørge for nøye oppfølging av rapportens innhold og progresjon. Videre, som brikker i et puslespill, finnes Kompetansegruppene. Med representanter fra medlemsorganisasjonene, hver gruppe ledes av en kontaktperson som knytter sammen kompetansegruppen og arbeidsutvalget. Ni slike kompetansegrupper, hengitt til forskjellige emner og underemner, former forumets intellektuelle fletting, alle i overensstemmelse med Barnekomiteens rapportstruktur. Disse kompetansegruppene opererer innenfor rammene av Arbeidsutvalgets mandat og gir regelmessige rapporter til dette organet.

Inklusjonen av andre organisasjoner og relevante aktører i prosessen er som å sette flere stemmer rundt et bord. Gjennom deres meninger og perspektiver, bidrar disse inviterte stemmene til en mer omfattende og nyansert forståelse av hvor staten kan ha mangler i å oppfylle forpliktelser som er fastsatt i barnekonvensjonen. Denne inkluderende dialogen danner et dyptvevende nett av engasjement, med FFB som vevstolens mester.

Det finnes en «Barnas Rapport» som bæres frem som en komplementær partner til den supplerende rapporten. Dette er en bevisst anerkjennelse av at barnas stemmer, deres opplevelser og råd, er sentrale komponenter i rettighetsarbeidet. Barneombudet og FFB har satt sammen en arbeidsgruppe, der representanter fra begge organer jobber sammen. Målet er å formulere en strukturert prosess som trekker barn og unge inn i rapporteringen til FNs barnekomité.

For å fremheve mangfoldet i erfaringer og perspektiver, er det planlagt at barn og unge fra forskjellige bakgrunner og livssituasjoner vil bidra i rapporteringen. Fra de mest sårbare til de som har stått ansikt til ansikt med brudd på deres rettigheter, vil alle ha en plass ved bordet. En redaksjonskomité, sammensatt av unge mennesker under 18 år fra ulike barne- og ungdomsorganisasjoner, vil påta seg det store ansvaret med å skape denne rapporten. Dette blir en supplement til regjeringens rapport som leveres i oktober 2016.