Retten må noen ganger vurdere om samvær er det beste for barnet

barnets beste, barnerett, barneloven, foreldres samvær, samlivsbrudd, samværsrett, beskyttelse mot overgrep, rettspraksis i barnerett, barneloven § 43, barneloven § 48, lovendring i barnerett, omsorg etter samlivsbrudd, psykisk mishandling av barn, fysisk mishandling av barn, seksuelle overgrep mot barn, vitne til vold, barn og rettssikkerhet, foreldrekonflikt og barn, barn og vold i hjemmet, samværsavgjørelser, barnets sikkerhet, barnets velferd, domstolens rolle i samværssaker, kontaktforbud i barnerett, barnerettslige domstolsavgjørelser, endring av samværsrett, barnevennlig rettspraksis, barns rettigheter, rettsbeskyttelse for barn, barn og juridiske avgjørelser

Barneloven § 43, første ledd, tredje punktum, understreker at retten må avveie om samvær er til barnets beste. Dette er ikke et nytt prinsipp, da barnets beste alltid har vært en hjørnestein i barneretten, jf. Barneloven § 48. Imidlertid har lovendringer, spesielt den fra 7. april 2006, bidratt til en tydeliggjøring og styrking av dette prinsippet i forhold til situasjoner som involverer risiko for barnets velferd.

Spesielt relevant i denne sammenhengen er lovens håndtering av tilfeller hvor det er mistanke eller bekreftelse av at barnet har vært utsatt for ulike former for overgrep. Overgrepene kan være av fysisk eller psykisk karakter, inkludert seksuelle overgrep, eller situasjoner hvor barnet har vært vitne til vold. Slike opplevelser kan påføre barnet dype psykologiske sår og skape frykt for samværsforelderen, noe som utvilsomt påvirker vurderingen av hva som tjener barnets beste.

I tillegg til lovens bestemmelser har rettspraksis og domstolenes tolkning og anvendelse av disse bestemmelsene, et betydelig ansvar for å sikre at barnets beste blir ivaretatt. Domstolene må veie barnets behov for beskyttelse mot skader og frykt, mot behovet for å opprettholde en relasjon til begge foreldrene.

Videre har lovgivningen innført bestemmelser for situasjoner hvor det er nedlagt forbud mot kontakt mellom forelder og barn, for eksempel gjennom kontaktforbud etter straffeloven. Her presiseres det at en forelder ikke kan kreve samvær så lenge et slikt forbud er aktivt. Dette er et tydelig signal om at rettsvesenet tar potensiell risiko for barnet på alvor og er villig til å sette strenge begrensninger for å beskytte barnets velferd og sikkerhet.

I praksis innebærer dette at domstolenes vurderinger i samværssaker må balansere mellom behovet for å beskytte barnet mot skade og behovet for å opprettholde et forhold til begge foreldre. Dette er ikke alltid en enkel balansegang. Det krever en grundig vurdering av alle tilgjengelige opplysninger og omstendigheter i den enkelte sak. Det er også viktig at slike avgjørelser er dynamiske og kan revideres ettersom barnets situasjon og behov endrer seg over tid.

Hvorfor forblir barn taus om vold?

selvtillit hos barn, barndomstraumer, hjelp til barn, beskyttelse av barn, barns rettigheter, barns sikkerhet, vold mot barn, forebygge vold mot barn, støtte til traumatiserte barn, barns psykiske helse, traumebehandling for barn, barn og overgrep, hjelp til traumatiserte barn, barns velvære, barns emosjonelle helse, trygge oppvekstvilkår, foreldreansvar, oppdage barnemishandling, omsorg for barn, barn og samfunn, barn og vold i hjemmet, barns traumer, barnevern, barns taushet om vold, barns behov, barns rett til beskyttelse, vold mot barn rapportering, hjelpe traumatiserte barn, barn og omsorgssvikt, traumer hos barn, styrke barns stemme

I et ideelt samfunn skulle alle barn vokse opp i trygge omgivelser, beskyttet mot enhver form for vold og overgrep. Dessverre er realiteten annerledes. Mange barn lider i stillhet, utsatt for vold fra voksne og jevnaldrende, ofte uten å dele sin smerte med noen. Hva får barn til å tie om volden de opplever? Dette er et spørsmål som krever grundig refleksjon.

Å forstå hvorfor barn ikke rapporterer voldelige hendelser er en kompleks oppgave. Noen av årsakene som ofte kommer til syne er:

1. Manglende forståelse: Noen barn vet ikke engang at det de opplever er vold, eller de er uvitende om at vold mot dem er ulovlig. Dette fører til at de ikke varsler noen om situasjonen.

2. Normalisering av vold: Noen barn kan tro at det er vanlig å bli utsatt for vold, spesielt hvis det skjer jevnlig i hjemmet eller miljøet rundt dem. De ser kanskje ikke volden som noe unormalt.

3. Skyld og ansvar: Barn kan føle en ufortjent følelse av skyld eller ansvar for volden de utsettes for. Dette kan være forårsaket av manipulasjon eller trusler fra overgriperen.

4. Mangel på tillit: Noen barn har mistet tilliten til voksne eller myndighetsfigurer, og tror derfor ikke at de vil bli trodd eller at hjelp vil komme hvis de snakker ut.

5. Frykt for represalier: Overgripere kan true barna med alvorlige konsekvenser hvis de avslører volden. Dette skaper en frykt for “systemet” eller at barnevernet vil gripe inn på en måte som gjør situasjonen verre.

6. Mangel på informasjon: Noen barn vet ikke hvor de skal henvende seg for hjelp eller hvordan de kan få støtte. Manglende tilgjengelighet av informasjon og hjelpetjenester kan være en barriere.

7. Troen på at de ikke blir tatt seriøst: Enkelte barn kan ha prøvd å fortelle om vold tidligere, men føler at de ikke ble lyttet til eller tatt seriøst, noe som gjør at de ikke lenger vil dele sin opplevelse.

Det er viktig å merke seg at disse grunnene ikke er uttømmende og kan variere fra situasjon til situasjon. Å hjelpe barn til å bryte tausheten og dele sine erfaringer med vold er en kompleks oppgave som krever sensitivitet og støtte fra omsorgspersoner og samfunnet som helhet.

Barn som har opplevd vold fortjener beskyttelse, støtte og hjelp til å komme seg gjennom traumene de har blitt påført. Dette kan bare oppnås ved å skape et miljø hvor barn føler seg trygge og ivaretatt når de bestemmer seg for å dele sin historie. Det er vår kollektive plikt å arbeide mot en verden hvor barn ikke lenger blir tvunget til å bære byrden av vold i stillhet.

Kilde: Fakta om vold mot barn – Redd Barna