I henhold til barneloven i Norge, hviler det et grunnleggende prinsipp om avtalefrihet på partene i saker som omhandler barn. Dette prinsippet gir foreldrene frihet til å inngå avtaler som de finner passende i forhold til barnets samværsrett. Men, det er viktig å merke seg at denne avtalefriheten er betinget av visse juridiske rammeverk og prinsipper som er innarbeidet i barneloven, spesielt i § 43 annet ledd.
Det første punktum i § 43 annet ledd av barneloven krever at foreldrene skal avtale omfanget av samværsretten basert på hva de mener er best for barnet. Dette betyr at foreldrenes beslutninger må være barnesentrerte, og målsettingen skal være å ivareta barnets beste interesser i hver enkelt situasjon. Barnets beste er en overordnet rettesnor i alle beslutninger som berører barn, og dette prinsippet er avgjørende i norsk barnerett.
I det andre punktumet i samme ledd legges det vekt på barnets mening. Her fastslås det at foreldrene også skal ta hensyn til barnets mening, med vurdering basert på barnets alder og modenhet. Denne bestemmelsen anerkjenner barnet som en aktiv deltaker i beslutningsprosessen og understreker viktigheten av å lytte til og vurdere barnets perspektiver og ønsker. Det er et uttrykk for at barn har rettigheter som individ og skal ha mulighet til å uttrykke sine meninger i saker som direkte påvirker dem.
Det tredje punktumet i § 43 annet ledd av barneloven fastsetter nærmere retningslinjer for hva en avtale eller avgjørelse skal bygge på. Dette sikrer en strukturert og rettferdig tilnærming til avgjørelsen om samværsretten, og bidrar til at barnets beste blir ivaretatt på en konsekvent og rettferdig måte.