Fra og med 1. januar 2014 er det presisert i barneloven § 31 at også barn under 7 år skal høres dersom de er i stand til å danne seg en mening om det saken gjelder.
Slik lyder loven i dag:
§ 31.Rett for barnet til å vere med på avgjerd
Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.
Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.
Det vil bli interessant å se hvordan regelen blir håndtert i praksis da det må vurderes i hver sak modenheten til barn under 7 år. Vil det være tilstrekkelig at en av foreldrene mener det? Må begge mene det, må det undersøkes i hvert tilfelle og dermed gjøre slike saker mer omstendige i alle tilfeller?