Det følger av barneloven § 31 at barn har muligheten til å komme med sin mening i saker som omhandler dem. Så sant barnet har en modenhet som tilsier det så har barnet denne rettigheten uavhengig av alder.
Noen ganger høres barnet ett sted, f.eks hjemme hos en av foreldrene eller på et rom i domstolens lokaler. Andre ganger blir barnet hørt på flere steder og da over noe tid.
De fleste sakkyndige jeg har hørt referere samtaler med barna er tydelig på at det var barnas ektefølte meninger de fikk. Jeg er ikke uenig i at det nok ofte er slik, men det som vies for liten oppmerksomhet er at barn, spesielt små barn, ofte føler noe veldig ekte en dag, mens de føler noe annet veldig ekte neste dag. Barn kan påvirkes av en dårlig dag på skolen, krangel med nabogutten, å ha blitt grensesatt/irettesatt av noen osv. Dersom man hører en gutt på 7 år hjemme hos mor dagen etter ipaden er beslaglagt så kan man få en annen uttalelse enn dagen etter en morsom utflukt. Min oppfatning er at det fokuseres i liten grad på hva barnet kan være påvirket av. Det må som sagt ikke være bevist påvirkning fra en forelder, men det kan være stemningbasert påvirkning som varierer.
Som alltid er det mer ressurskrevende å finne ut om meningene er faste over tid. Det innebærer å høre barnet flere ganger på flere steder over tid. Kanskje er det best rettssikkerhet mht barnas mening i saker som har 2-3 saksforberedende møter og hvor barna da ofte høres flere ganger bl.a. for å finne ut hvordan en prøveordning har vært for dem. I saker som går raskt til hovedforhandling øker nok derfor sannsynligheten for en anke og en lagmannsrettsbehandling dersom barns uttalelser har vært sentral og en av foreldrene ikke kjenner seg igjen i det barnet skal ha fortalt.