Først og fremst, man vinner ikke en mekling. En mekling er en gi-og-ta prosess hvor begge parter må vike noe fra sitt standpunkt dersom meklingen skal være vellykket. I barnefordelingssaker så er dette med å «vinne» en mye vanskeligere sak. Ofte vil foreldrene ha ulike synspunkter på hva som er barnest beste og strengt tatt er det en god løsning for barnet som er en seier. Noen klienter er mer villig til å erkjenne at de ikke vet hva som er barnets beste, men bare vet at dagens situasjon er ødeleggende for barnet. Noen foreldre er klare på at det er barnets eget ønske som motiverer kampen, mens andre er mer klar på at det er egosistiske behov som motiverer.
Meklingsprossen er svært forskjellig fra tingrett til tingrett. Noen tingretter (dommere) er overfokusert på partene og bruker lite tid på å inndirekte bli kjent med barna og deres behov. Det er ofte en for liten erkjennelse av at barn er individer som kan være forskjellige selv om de er av samme kjønn og i samme alder. Spesielt i slike situasjoner er det flott at det oppnevnes sakkyndig bistand etter bl. § 61 nr. 1 som kan veilede domstolen like mye som å hjelpe partene.