Når foreldre ikke bor sammen med sine barn, følger det juridiske forpliktelser som er viktig å forstå. Barneloven § 66 omhandler forsørgelsesplikt og barnebidrag, og dens bestemmelser bør ikke undervurderes.
Foreldre som ikke bor sammen med barnet, har en plikt til å betale barnebidrag. Dette er en måte å oppfylle forsørgelsesplikten som er nedfelt i barneloven § 66. For forelderen som bor sammen med barnet, antas det at forsørgelsesplikten oppfylles gjennom den daglige omsorgen. Imidlertid kan også foreldre som bor sammen med barnet, bli pålagt å betale barnebidrag dersom de ikke oppfyller forsørgelsesplikten som loven pålegger.
Foreldrene kan ikke frasi seg barnets rett til underhold eller retten til løpende barnebidrag. Barnet har en ubestridelig rett til forsørgelse fra begge foreldre, enten gjennom daglig omsorg eller gjennom betalinger av barnebidrag. Denne retten er uavhengig av hvor barnet fysisk bor eller oppholder seg, som påpekt i Prop. 200 L (2012-2013) punkt 2.1.4.
En interessant aspekt ved loven er at den fremhever de faktiske boforholdene som avgjørende. Dette betyr at det er de reelle levemåtene som legges til grunn når man vurderer om forelderen bor sammen med barnet eller ikke. Dette står i kontrast til avtaler, avgjørelser eller opplysninger i folkeregisteret. En uttalelse fra Sivilombudsmannen (2010-2901) støtter også dette synet og understreker at barnets beste og forsørgelse best ivaretas når de faktiske boforholdene veier tyngst i bidragssaker.
Barneloven § 66 reflekterer den dype betydningen av forsørgelsesplikt og barnebidrag for barn som ikke bor sammen med begge foreldre. Det er viktig å forstå at denne plikten hviler på alle foreldre, uansett deres boforhold, og at faktiske forhold har større vekt enn formelle avtaler. Ved å forstå lovens essens, kan vi bedre ivareta barnets beste og deres rettigheter på en adekvat måte.