I situasjoner der foreldre ikke kommer til enighet om en samværsavtale for sitt barn, trer barnelovens § 56 i kraft. Denne paragrafen omhandler prosedyren for å reise sak for retten for å få fastsatt samværsrett. Den juridiske prosessen som følger, sikrer at barnets interesser blir ivaretatt på best mulig måte, i tråd med lovens føringer.
Den primære rettesnoren i slike saker er barnelovens § 48 første ledd, som slår fast at avgjørelsen skal rette seg etter det som er best for barnet. Dette prinsippet om «barnets beste» er kjerneelementet i all barnerettslig avgjørelse og fungerer som en grunnleggende norm for rettens vurderinger og beslutninger. Det innebærer at retten må foreta en grundig vurdering av hva som vil tjene barnets interesser, behov og velferd best i den spesifikke situasjonen.
Ved fastsettelse av samvær må retten også ta hensyn til barnets sikkerhet og velvære. Det er en uttrykkelig bestemmelse at barnet ikke må bli utsatt for vold eller annen behandling som kan skade barnets fysiske eller psykiske helse. Dette aspektet understreker viktigheten av å beskytte barnet mot alle former for skadelig påvirkning og sikre et trygt og støttende miljø for barnet.
I saker hvor retten må fastsette samværsrett, vil vanligvis begge foreldrenes synspunkter og argumenter bli vurdert. I tillegg vil barnets egen mening ofte bli hensyntatt, spesielt hvis barnet er gammelt nok til å uttrykke en veloverveid mening. Domstolene kan også benytte seg av ekspertise fra barnefaglige instanser for å få en dypere forståelse av barnets situasjon og behov.
Avgjørelsen om samværsrett er en kompleks og følsom prosess. Den krever en balansert tilnærming hvor barnets behov og interesser står i sentrum, samtidig som foreldrenes rettigheter og plikter også blir tatt i betraktning. Målet er å finne en løsning som best mulig sikrer barnets velvære og utvikling, og som samtidig er praktisk gjennomførbar for alle involverte parter.