Saker etter barneloven eller såkalt barnefordelingssaker er spesielle på mange måter. Det er et helt sett med egne prosessregler som gjør seg gjeldende og som ofte ikke benyttes i andre sakstyper. En av de mest særegne trekkene ved barnefordelingssaker er at det er et enormt fokus på forlik. Loven pålegger partene å mekle på familievernkontoret før de kan ta saken til retten (barneloven § 56, 2. ledd) og de pålegger dommeren å legge til rette for at partene skal kunne inngå forlik (barneloven § 59, 2. ledd). Dommeren kan sågar benytte hele tre saksforberedende møter (barneloven § 61) hvis det er mulig at det kan føre til et forlik. I tillegg pålegger barneloven advokatene til begge partene å være forliksinnstilte (barneloven § 49.)
Hvorfor så stort fokus på enighet i saker om fast bosted og samvær? Forlik eller avtale gir mulighet til skreddersøm. Et forlik vil kunne løse mange flere samarbeidsproblemer enn hva en dommer vanligvis får til i en dom. Man kan ta med hvordan meldinger skal gis, kontakt på internett og masse annet. Jeg kaller dette skreddersøm. I tillegg vil dommer og sakkyndige ofte fokusere på eierskap til resultatet. Det er lettere å leve med et resultat man selv har vært med på å utforme, fremfor et resultat som bestemmes helt og holdent av noen andre. Det er lettere for foreldrene å forklare barna at dette er vi enige om, enn at èn av foreldrene føler at alt er tapt og samtidig må formidle budskapet til barna (eller i det minste leve med det.)